hits

Brødskive med BÆSJ....

Unger er fantastiske. Altså, de gangene de ikke er skikkelig irriterende og slitsomme. De gangene du bare ønsker å komme deg 4 uker på rekreasjon på Bali i full zen - just me -time... Ellers, er de fantastiske..

Min minste er intet unntak. Når han legger seg må jeg selvsagt komme opp å si natta, selv om det var jeg som la han. I noen minutter ligger jeg inntil han, for det er ofte de stundene som henter meg inn igjen, og gjør at jeg avbestiller den billetten til rekreasjon på Bali... I dag kastet han seg rundt og nesten kastet opp. ÆSJ roper han. Det lukter ekkelt her. Har du prompa? Nei, jeg hadde ikke prompa, men jeg merket ingenting heller, så brydde meg egentlig ikke. Etter en stund ble det rolig igjen, til han igjen ropte æsj. Han snuste rundt som en hund, til han igjen sa: ÆSJ, det lukter promp av pusten din. IKKE PUST! Selv om kid'n bare er 5 år, og egentlig ikke har stemmerett, merket jeg at jeg faktisk ble litt flau... Promp, det ekke ok lissom. 

Jeg tenkte at det kom til å gå over, og at dette som alt annet, var oppspinn og sterkt overdrevent. Men jeg merket at hver gang jeg pratet, eller han kom nær meg, holdt han seg for nesa eller brått ble veldig urolig. Det ble stille, og jeg trodde han hadde sovnet. Så sier han: Hmm, det lukter egentlig brødskive... Ok, brødskive, tenkte jeg, brødskive ekke det verste. Det lukter brødskive meeeed...... Ok, tenkte jeg.. brødskive meeed? Leverpostei? Det er vel ikke så ille?  Det lukter brødskive med BÆSJ! Bæsj blandet med brødskive...   Ja, ok... det var ille.....I forlegenhet kysset jeg han på panna, sa at jeg var ønsket nede, sa god natt og gikk. På gangen måtte jeg blåse inn min egen ånde for å sjekke... Næsj, sterkt overdrevent!............

Likevel tenker jeg på. Nå er jeg DER assa. Jeg husker jeg hadde en lærer på skolen, som alltid lukta så bæsj. Jeg husker at jeg prøvde å holde meg unna det å spørre om hjelp når hun var der... Er det MEG nå liksom. Ok jeg røyker ikke, men tar det igjen på kaffen... Men jeg har aldri tenkt at nå er jeg den "gamle lærern" med ånde som lukter bæsj. Akkurat som med eldste også. Jeg tenker at jeg egentlig er en kul og sprek mamma. Men han blir flau over meg. Om det kommer en kul låt, er jeg på dansern. DET liker han ikke. Mamma.... ikke gjør sånn.. Assa Hallo! Jeg har vært danser, jeg vet vel hvordan man beveger seg! Jeg er kul! Jeg er flink og hip! Jeg har mooves'a jeg! Men nå tenker jeg tilbake på når jeg var like gammel, og så mine foreldre på dansegulvet. Er det sånn de ser meg?

Ok, jeg føler meg kul og hip, men jeg får kanskje finne noen på min egen alder.... Kenneth liker meg. Han synes jeg er rå faktisk!

Ok, nå roper eldste mann her. Må opp å si natta til han også. Får se hva det blir. Brødskive med bæsj, eller leverpostei?! 

 

Ønsker dere en deilig juletid ALLE SAMMEN! Nå er skrivelysten tilbake, så jeg får se hva det blir til. Skal ikke se bort ifra at jeg dukker opp litt innimellom, sånn bare for å si hei... HEI :-)

 

Lisa

Jamie Fraser VS Kenneth Poulsen

Jeg er soon to be, 39.. To barn, og hatt min mann siden tidlig 2000 tallet. Godt inngrodd kan du si. Jeg tørster i perioder etter romantikk og fantasifull lidenskap. Det skjer sjelden. I alle fall uten å be om det. Så når jeg kommer over en deilig serie, som nå, drømmer jeg meg bort og forsvinner i min egen liten romantiske verden for en liten stund.

Jeg har alltid vært fasinert av Skottland. For dets storslagne natur og spennende historie. Jeg er en romantiker. En naturens drømmer, en kvinnelig Ferdinand. Drømmen om en åskam, grønne daler så langt øyet kan se, herskapshus og gamle slott. Blomster under et gedigent eiketre som står helt alene i solnedgangen... Ok, sleng med en cava også da. DER har du meg.

Outlander, den deilige serien fra Skottland tidlig 1700 tall. Naturen, historien, skottene...  

Utrolig hvordan fantasien kan tulle med hodene våre. Skottene. Disse møkkete, grisete, tøffe og hardbarka barbarene i skjørt.. Vi jenter har vel alltid blitt beskylt for å ha en liten greie for bad boys. Og hva kan vel være mer bad boys enn gutta som løp over myrene og kappa hodet av folk?

 
 

Ja, jeg innrømmer. Jeg har blitt bitt av Jamie. Hans sjarmerende vesen, ubegripelige skottske språk, møkkete biceps, og hemmelighetsfulle kilt.. Måten han heiser Claire opp som om hun skulle vært en fjær, knyter henne rundt livet og elsker med henne som om de skulle dø i hverandres favn der og da.. I tv øyeblikket tar jeg meg i å tenke. Jeg må prøve å komme meg ut av dette fantasilandet, og se hvordan det EGENTLIG er. Ok, det er digg, PÅ TV. Men hvor digg var det EGENTLIG? For det første. Den ene gangen Kenneth prøvde å løfte meg på den måten, endte vi begge to kavende på gulvet. Ikke for at my man, the Builder, er svak, men heller fordi den kroppen her ikke er en fjær.... Og for det andre. Og det er vel det største temaet her, og alltid et spørsmål jeg stiller meg iht film sex. Hygiene... Hvor hygieniske var disse skottene egentlig. Det er drit sexy, når Jamie bare løfter opp kilten sin når han er klar, og bare slipper den ned igjen når han er ferdig. Men når disse skottene ikke ser ut til å gjøre annet enn å polere edelstenene på horehus, voldta eller ta den ene jomfru etter den andre i tide og utide, uten så mye som ei litta asan klut, så begynner jeg å tenke. Jeg trooooor ikke det lukta så digg under den kilten ass. Tenk deg det da. De løp etter britene i flere dager og uker. Klamme baller og svette romper gned seg på varme hesterygger i dagevis. Det sies at den dagen skottene kom over Colluden Moor, for å ta britene, var det tykk tåke. Va'kke det vøtt. Det var eim... En eim av rompesvette og klamme baller. Det var klaskingen av nakne baller som avslørte dem når de kom løpende mot den britiske hær. Og etter det, når de så kom hjem, med blod fra fremmede fra topp til tå og hestemøkk og gjørme oppover de nakne låra, var det jo bare å løfte opp kilten igjen, løfte opp sin lette fjær av en hustru og elske på den varme skinnfellen foran peisen. Den fellen var forresten full av lus... Altså, vi elsker en mann med baller, som kan vise litt muskler og fortelle hvor skapet skal stå. Men synes det er litt i overkant å komme hjem med et avkutta hode for å vise sin ære..

Jeg elsker Jamie og Claire. For de hete øyeblikkene og forholdet jeg blir så forelsket i. Og jeg lar meg falle av møkkete og barbariske skotter. Men når alt kommer til alt, sier jeg meg mer enn nok fornøyd med litt navel lo og hullete boxer. Men om du, Kenneth, hadde kommet hjem etter noen dager i gjørme krig, uten underbukser, skulle du søren meg fått vasket godteposen først!

Det er digg å forsvinne litt. Drømme seg bort i en deilig fantasi. Men det er viktig å våkne også. Innse at fantasi er i motsatt ende av virkeligheten. Og at alle har sin egen fasit på hva fantasi og virkelighet er.

Nå tar jeg snart med min egen kjære til Skottland. vi skal sykle sti på de fantastiske åskammene og vi skal ha boblelunsj under eiketreet.. Og dersom anledningen byr seg, så skal jeg søren meg få på Kenneth en kilt også.......

Ha en finfin dag u all.

Lisa

 

 

Spiderman har IKKE hår på tissen.....

Jeg har to gutter. Eller altså, Kenneth og jeg, VI, har to gutter. Nå er den ene 9 og den andre 5. Det er mange spørsmål om livets mange utfordringer og problemer, og vi prøver så godt vi kan å besvare dem alle. Men jeg har funnet ut at det er vanskelig å ta alle problemene deres like alvorlig som jeg kanskje burde. Matheo på 5 har nå over en periode vært redd for å dø. Og det i seg selv er jo et tema vi alle synes er vanskelig. Døden er jo en naturlig ting, og vi burde jo kunne prate om den. Matheo vil ikke dø i gamedager. Gamledager er da når han blir gammel. Jeg har prøvd meg med at den gang, om veeeldig lenge til, når han blir gammel, er han sliten. Og når man er gammel og sliten og har levd et godt og langt liv, da er det greit å dø. Da lurer han på om han blir skjelett... Ja, jo, det blir du jo... Om du da ikke skal brennes... Altså det kan man jo ikke si, så da blir det jo, "ja kroppen blir jo skjelett etterpå....." Så lurer han på om han kan prate når han dør. "Nei det kan man ikke..." Da begynner han å gråte enda mer. Og med store tårer og hikstende pust forteller han meg at han ikke vil komme til gamledager å dø og bli et skjelett som ikke kan prate!.... Altså jeg ser jo den.. Jeg vet ikke. Er det her jeg burde tatt en Brødrene løvehjerte, og sagt at alle møtes igjen i en annen, bedre verden. Hvor vi alle løper rundt med krans på hodet og synger kumbaja hele dagen? Hva sier jeg? Jeg liker liksom da, å tro at ved å være så ærlig som mulig, med så mye sannhet (av den sannheten man selv velger å tro på...), så hjelper jeg barna med å lettere face verden. Jeg liker å tro at dersom jeg ikke beskytter de fra alt det vonde, så kan de lettere takle det når de kommer til det. Men det å finne balansen mellom DET, og det som skremmer vettet av dem før de har kommet seg ut av huset, DET er vanskelig!

Problemer er variable... Alle ser forskjellig på problemer. Men det å se på barns problemer er jo noen ganger komisk. Og det skal man jo liksom ikke synes. Man skal jo behandle barn med respekt, og føle problemet deres. Utenom å dø i gamledager, er Matheo utrolig redd for å få hår på tissen. Jeg vet ikke om det er vi som foreldre her, som har skremt vettet av han iht voksne kjønnsorganer og utviklingen av de. Han kalte jo tross alt min helligste for en snegle. Og da jeg fant ut at det var en brunsnegle, ble jeg jo selv nesten offer for kjønnslemlestelse av ren forlegenhet! Men uansett, han vil IKKE ha sånne pigger på tissen som jeg har, og ikke sånn busk som pappa har...... Igjen kommer disse store tårene og denne hikstende pusten, som helt klart viser tegn til stor bekymring hos mitt barn. Ok. "Matheo, ALLE får hår på tissen når de blir eldre." Nei det var ikke sant. For superhelter fikk IKKE hår på tissen, så derfor skulle han bli superhelt isteden. "Matheo, beklager å måtte si det, men selv EKTE superhelter har hår på tissen.." NEI, det trodde han ikke noe på! Altså, etter en stund tok jeg meg i det. Det var da grenser for hvor lenge man skulle stå å diskutere med en 5 åring om Spiderman har hår på tissen eller ikke! Jeg tok han heller på fanget, trøstet han, og betrygget han om at det kom til å gå bra uansett hår eller ikke.... Så nå satt jeg der, med en gråtkvalt 5 åring som hadde panikk for å dø i gamledager som et ikke pratende skjelett MED hår på tissen!!

Liam begynner å få større problemer. Altså, ikke sånn at HAN har problemer, men han har mer tanker om problemer som kan være litt mer reelle.. Som at det kan komme tyver, eller begynne å brenne. At mamma og pappa skal dø, eller bli alvorlig syke. Men noen ganger ender livet i grus av problemer man må snu seg vekk fra han for å ikke vise at man ler.... Som her en dag, hvor jeg fikk vite av Liams klasseforstander at de hadde hatt klassemøte etter en meget sint og lei seg Liam. Etter et døgn med deilig snøfall,, hadde ungene masse kram snø i skolegården. Liam rullet snøballer, da noen av de andre gutta kom og lurte på om de kunne låne den ene som hode til snømannen de bygde. Ja, det var greit. Men etter noen minutter ville Liam ha snøballen tilbake, og nappet hodet av mannen! Og da har vi et problem. Og ikke et lite problem, men et verden går snart under problem. For han fikk ikke den snøballen tilbake. Etter å ha brukt litt av undervisningstimen på å oppklare og konkludere med at det ikke var så lurt verken å låne, eller låne bort snøballer, gikk det greit igjen.

Skulle ønske mine problemer handlet om snøballer... Isteden må jeg håndtere VIRKELIGE problemer, som for eksempel hva jeg skal ha på meg i bryllup i helgen....... Jeg fant en kjole her om dagen. Med litt go' vilje tenker jeg at den skal sitte som et skudd...

 

Men jeg tenker kanskje litt helsparkling først, sånn for å rette ut alle føflekker og ujevnheter. For her er det ikke mye som vil holde seg til fantasien... Føkk, jeg ville så veldig ha gått i en sånn kjole.. Men jeg fant ut at om jeg bare skulle stått inntil veggen å se digg og sulten ut, so be it! Denne kjolen skriker; ikke pust, ikke sitt, ikke spis, ikke dans, og for all del IKKE bli full. For da, etter en stund ville du jo gjort alle disse tingene. Sparkelen sprekker opp, magen spretter ut og rompa faller ned. Det eneste denne kjolen er godt for, er for å bli tatt av når du kommer hjem på kvelden. Ok, går videre. Finner en annen.....

Nå er det jo sånn. At vi blir eldre. Ikke i toppen, men overalt ellers. Stive ledd, slappe ledd, slappe muskler, slapp hud... Kenneth og jeg vil jo gjerne tro at vi kan være evig unge. Vi liker å tro at en dag, EN DAG, kommer vi i vårt livs form, og alt vil være fryd og gammen. Men greia er, og dette er vår frykt. Vi eldes. Og når vi ser på barna våre, så ser vi jo at tiden flyr som en vind. Nå er vi 40. Eller KENNETH er 40, jeg holder meg ung et år til... Jeg er redd for 40... Jeg synes 40 er grensa. Grensa for gamledager. Da ER jeg liksom på kanten til gamledager.. Jeg er ikke så redd for å se dårlig ut, selv om jeg er det og. Men jeg er redd for å bli dårlig, bli skrall, bli kjip, bli grå og kjedelig! Redd for sykdom, ulykker, at ungene skal vokse opp å bli borte for meg. Ikke ville besøke meg eller prate med meg så mye som før....

Kenneth og jeg spooner en del... Vi liker å legge oss inntil hverandre. I alle fall en liten stund før vi merker varmen tar oss, og den svette huden sitter fast i hverandre... Men vi spooner... Mens han holder rundt meg. Når han har fått skrapt opp puppene som ligger langflate utover madrassen, og magen som brer seg utover som en bolledeig, da er vi ETT. Jeg har en svai i ryggen. En svai som før har gjort det slik at jeg ikke føler varmen hans akkurat der. Men nå- Nå har han blitt 40..... Og magen hans passer perfekt inn i min svaie rygg. Jeg er varm. Overalt er jeg varm, og vi passer perfekt til hverandre. Det uperfekte er akkurat passe perfekt for oss.

Så nusser vi god natt, snur oss hver vår vei, gjerne heeeelt ut til hver vår kant, lukker øynene, og sovner. Nå er det 7 timer uten problemer. Uten eller med hår på tissen, lånte snøballer, tause skjelett og kjipe kjoler...

Lisa

 

Kaffe? Bixit? Snørrpapir??

Kenneth og jeg lovte hverandre en ja dag i dag. Før vi startet dagen skulle vi love og ikke heve stemmen, men beholde roen å prate normalt til hverandre og ungene. Ja-dag!.....  Som kjent jobber vi hardt med beherskelse og tålmodighet. Denne familien er tydeligvis foret opp på krutt og dynamitt, og eksploderer meget lett.... Og med bare 4 timers søvn i natt grunnet en overspising i går (at man aldri lærer..), så jeg litt mørkt på denne langrennsturen. Bare for å mimre... Sist gang jeg gikk på langrenn var Kenneth og jeg spreke som faen og skulle ta en treningstur inn til Losby hjemmefra. Det ble trim det, men på en litt annen måte enn vi tenkte. Vi har NO Clue what so ever, på smøring, og tok bare den som så kulest ut. Det så IKKE kulest ut i bakken, fårråsidetsånn.... Vi GIKK i nedoverbakke, med klump i klump under skiene. Vi ble stoppet og spurt om vi trengte hjelp. "Neida, trenger ikke no hjelp her.., alt er bra, men takk som spør og goood tur..." Følte oss ikke noe særlig teite. Møtte den ene sporty ass'n etter den andre. Vi kunne nesten høre tankene deres; "stakkars ski wannabee's..."



Godt man får litt smørehjelp... I dag gled jeg som et såpestygge nedover.  Det var verre forrige gang.. Vet ikke om det var skiene, eller smøringen....



 


Langrennsløypene her går fra hytteveggen og så langt du gidder å gå. Men vi hadde fått anbefalt en runde på ca 3 km, med lett terreng som er super for ungene. Godt å ha ungene, for 3 km holder lenge for meg og. Men det er bedre å si at vi stopper pga ungene, enn på grunn av meg.. Jeg har alltid vært den sutrete som leter etter målet. Går fra lyktestolpe til lyktestolpe, og legger meg ned og spreller om det blir for mange oppover bakker. Jeg går etter kvikk lunsjen for å si det sånn!


Åssen var det der igjen.... Vet i alle fall at det er BAKSIDEN som skal smøres.....



Uansett. Vi kom oss avgårde. Med fullt slalom utstyr (for det er  nemlig ikkeno Swix eller Dælie outfit her i går'n...), MOT I BRØSTET OG HÅP I PANNA.... Vi hadde kommet oss ca 10 meter fra veien, da Matheo med en noe sutrete tone lurte på om vi snart var fremme? Jippi, dette kom til å gå fiiiint? Så med en gang at det lett  kunne gå til hælvete med ja og pust rolig dagen.. Pust med magen------ Its all Zeeeennnn...

 


Sånn ja.... Ser bra ut gutta.... Kenneth hadde stått opp med YES MAN i dag, så smilet skulle det ikke stå på. De første meterne så det mørkt ut. Så etter litt tok vi på sele slik at det kanskje kunne hjelpe litt.... Ble myyyye bedre.....



Er det ikke knall så er det fall. Er det ikke ski eller staver, er det votter.... Kan vi ikke bare GÅ!




Men tross meitemark fart og fall hver meter, ble det en knall tur. Matheo var et stort smil hele tiden, selv med knall og fall, og Liam var frem og tilbake i løypene som en "vind" hele veien.. Klart, litt oppmuntring skulle til. Men da det ikke var verre enn å si innimellom at han var bedre enn meg, fikk jeg nok svelge den kamelen.

Sol. Det har vært litt vind disse dagene. Men i dag var de kalde krøpet litt nedover, men vinden stilnet. Og når sola skinner i ansiktet, og man har en utsikt og løyper som dette, glemmer man fort både kalde tåfiser og vondt i viljen. Jeg hadde jo selvfølgelig tatt med en liten kaffetår, og vi stilte oss midt i sporet for en kjapp kaffekopp. Så er det jo sånn da, at jeg er vokst opp i en familie, i alle fall på kvinnedelen av familien, som prater med alt og alle, når som helst - hvor som helst. Der nede i løypa kom det en mann heseblesende. Og når han passerer så føler man jo at man må si noe. Vi kan ikke stå en hel saueflokk å se på mens han kløyver forbi. Jeg har ofte tenkt at jeg bare NOEN ganger kunne holdt kjeft. Meeeeen neste gang... "Hei hei, kaffe og bixit her", sa jeg og smilte mitt peneste stive smil. Det er jo sånn man gjør, vi nordmenn på tur. Er vi ute i det fri er vi jo plutselig såååå gjestfrie, og hilser og nikker på alle vi møter.. Mannen smiler og STOPPER opp. Og derfra fikk vi hele historien. Om at han hadde vokst opp her, hvordan det gikk med sønnen, og hvordan og hvorfor han nå gikk klassisk.... Og hele historien mens snørra hang og slang fra nesegropa..  Det var umulig for meg å ta synet vekk fra den remsa som hang og slang, og beveget seg i takt med stemmen hans. Vet ikke om Lise plutselig begynte å snyte seg på ren trass eller om hun faktisk måtte snyte seg. Altså; "Kaffe? Bixit? Snørr papir??---" Men altså, det lurer jeg på. Merker man ikke det? At hele hjerne gørra henger ut av nesa? Om det er kaldt har de jo istapper hengene. Hvordan kan man unngå å merke det? Men ikke misforstå meg. Koselig var han da, denne mannen på tur.

 


Min beste venn, kaffekoppen :-)



 



Liam fant seg en "naturens Stressless". En pust i bakken før hjemturen.

 

Veien tilbake gikk som en vind. Det gjør de jo alltid. Hjem er alltid best. Det var en slakk nedgang hele veien tilbake, og på et blunk var vi i bilen igjen. Det var jo ikke vi som var ansvarlig for smøring i dag heller, så skiene hadde jo faktisk god gli også. Ingen klumper. Og det er jo en seier i seg selv! Kom tilbake til bilen og fant ut at Kenneth og jeg faktisk hadde byttet ski. Så jeg hadde gått på Kenneth sine... Altså, bare der ser man de gode langrennsferdighetene viser seg. Hvordan kan man IKKE merke at Kenneth går med miniski og jeg med langbein...jiiiises.

Her kommer Ludvig (ref Flåklypa) og sønn...




 


 

Ok, langrennsturen var over. Men vi ga oss ikke der, dere. Familien krutt tok til slalom bakkene også. I dag var det live musikk i bakken, så det ble brått en meget trivelig stemning.


Den runde røde der nede er hytta vår. Når vi følger denne løypa nedover stanser den ved hytteveggen. Heeeeeelt ok...   ;-)


Og litt kos både for store og små engler er helt på sin plass!!



 


 

I dag før åpningstid i bakken.. Magisk!


 

Etter noen timer  i bakkene kunne ikke ungene kjenne fingre eller tær lenger, så da tok vi kvelden.

Nå har alle tatt en god og varm dusj. Ikke jeg da, jeg er ikke så nøye på renslighet...... Glenn steker biff for forberedelse av en spennende rødvins gryte, og barna får stilnet abstinensene med å finne frem tv spill igjen.  Herlighet, livet leker akkurat nå. La oss kjenne litt på den.

 




 

Dagen viste seg å bli en toppers dag. Stolte av oss selv og av barna som har stått både bortover og nedover. Sånn er det med byfolket vet dere. Det er ikke mye som skal til...

Ha en fortreffelig dag alle, prækas!

Lisa

Hva er det som gjør meg til en dårlig forelder?.........

Sola skinner, det glitrer i urørt nysnø. Jeg kan kjenne at sola varmer for første gang. Vi har en splitter ny hytte, med plass til en hel hær. og fasiliteter vi bare kunne drømme om når vi vokste opp. ALT ligger til rette for nye flotte naturopplevelser, familietid, kos og bare glede!

Akkurat nå sitter jeg alene på hytta, med en gutt med knekt krageben. Altså, det ser ikke sånn ut, etter turningen i sofaen å dømme. Men vi har da fått beskjed av legen om å holde han i ro en uke etter brudd. Ja, det var hele vinterferien det... Uansett. De andre har dratt i bakken, og endelig kan jeg nyte stillhet, og på en måte bare puste og være! Man tror jo alltid, at om man reiser på ferie, eller drar på tur, er på hytta eller gjør noe annet spennende, så stopper liksom hverdagsproblemene opp?! Gjør de det? Nope, ikke i denne familien i alle fall. De forfølger oss. Og noen ganger kjennes de nesten mer på kroppen, fordi det går mot alle de positive forventningene du har bygd deg opp på forhånd.

Jeg tenkte, at når vi kom på hytta, skulle det bare være oss. Oss og naturen. Familie og opplevelser. En ny tid, et annet univers.. Ok, så er vi de folka der, som liker å ta en kaffe på senteret en lørdag formiddag, drar på storbytur istedenfor telt tur på vidda. Men det må da kunne gå an å ble en smule non-urban en gang innimellom. Den første gode ideen vi hadde, gikk i grus allerede første dagen her oppe. Vi skulle ikke ha wifi på hytta.. Vi skulle liksom late som vi ikke trengte det, eller ikke hadde behov for det, for vi kom jo til å benytte alle timer i døgnet på sosialt samvær og kvalitetstid. Yatzi, geni, cluedo, for alle brettspillene har vi sørget for...  Så, tanken om å fa alle trynene, inkludert våre egne, opp fra de små skjermene, var død.

Alt er en kamp... Det er en kamp å få ungene til å pusse tenner, det er en kamp å få de til å kle på seg, det er en kamp å få de ut, det er en kamp å få de til å gå i dusjen...... Liam har lepper med sprekker så store som kratere. Han skriker bare han spiser ketchup, for det er vondt! Men, det er en kamp å få han til å smøre dem. Akkurat som om jeg vil smøre dem for å være slem?!

Jeg hadde den ideen om, at når vi kom på hytta, da med ett, kom alle til å være lykkeligere. Alle kom automatisk til å søke ut, fordi det virkelig er et magisk miljø der ute. Jeg tenkte at alle kom til å søke hverandre, fordi vi ville ønske å oppleve dette sammen. Nå, akkurat nå er det stillhet. Jeg sitter her og ser ut av vinduet. Der ute ser jeg de andre i bakken som ligger rett ved hytta. (altså jeg ser ikke at det er dem, men jeg ser bort på bakken...) For 15 minutter siden satt de alle med hver sin skjerm. Og de blir forbanna når de ikke får lov mer. I dag spurte jeg om de i det hele tatt visste at vi var på hytta. Liam svarte ja, uten engang å se opp på meg. Jeg merker, at istedenfor å ta kampen, melder jeg meg ut selv. Jeg utsetter ubehagelighetene, og vil bare ha ro. Jeg VET at det gjør meg til en dårlig forelder. Jeg vet at jeg fratrer mitt ansvar. Men jeg blir så sykt lei meg. Lei meg for at ikke alle synes dette er like koselig som meg. Lei meg for at de ikke ønsker å oppleve noe nytt. Lei meg for at det digitale i vår verden har tatt helt overhånd, og ser ut til å være vanskeligere enn først antatt å kutte ned på. Er det sånn, at det kan ha seg at vi bare ER sånn? At dette vidunder -natur- ute i det fri og oppleve livet- ikke ligger til oss? Er det sånn at vi bare er de der; kom og møt meg på senteret for en latte menneskene, og at jeg bare må innse at det er greit?! At ikke alle er Monsen, og ikke behøver å være det. At ikke det ligger til alle å bruke hele ferien i Nordmarka, men liker å ha en dusj INNE, eller en tv å slappe av med på kvelden..

Vi er fra byn, vi er kaffelatte folket... Selvfølgelig har vi egen ladestasjon på hytta!! Og Tv.....

Jeg vet at alt ligger i mine hender, I mine og Kenneth sine. Vi er de voksne, og det er vi som styrer det som skal skje. Men jeg ser jo at det er ikke bare barna som er skjerm avhengig. Vi er det jo selv også. Vi jobber i et eget firma, som aldri egentlig har en arbeidstid. Jeg liker å koble ut med en serie, eller bare noe så meningsløst som et teit spill. Og noen ganger BRUKER vi jo akkurat det, å gi muligheten til barna, slik at vi selv får fred til skjermen. HVEM er det da som legger lista? Men vil det si at vi er dårlige foreldre, eller en dårlig familie? Eller er det sånn, at vi bare ikke er som alle andre, og MÅ vi i det hele tatt være det?

Kanskje jeg bare må senke forventningene, og noen ganger bare ta ting som de er. Ikke tro at bare fordi vi reiser 3 timer hjemmefra, så blir vi en helt annen familie. Vi er dem vi er uansett, og vi krangler og skriker like mye her, som hjemme. Kanskje jeg bare må innse, at selv om vi ikke er ute 24/7 SELV OM det er sol, så holder det at vi i alle fall er ute! Og om jeg gir det litt tid, så kanskje vi alle klarer å senke skuldrene og la det urbane livet ligge bak oss. I alle fall for en helg. Jeg tror ikke man kan endre seg med en gang. Jeg tror at det tar tid å skjønne at vi ikke behøver å gjøre noe. Vi trenger tid til å lande.

Herregud, vi er byfolk. De urbane, caffelatte mennesket. Give us a break, gi oss litt tid. Snart er vi der, vi må bare finne ut av hvordan vi skal gjøre det først....

 

Lisa 

 

Mindfulness - Fleip eller fakta??

Vinterferie, hytta.... Når jeg reiser bort, om det er med bil, båt, buss eller fly. Når jeg setter meg ned i den tingen som skal frakte meg fra a-å, DA er det avkobling. Det er som om en skylapp detter ned foran den delen i hjernen som vanligvis tar seg av stresset.... Så kobler jeg ut den tiden jeg er borte, helt til jeg setter meg i den tingen som skal frakte meg tilbake fra å-a igjen. Men en gang da, går den skylappen opp igjen, og jeg tenker med ett på hva som skal skje, burde skje, når jeg kommer hjem.

Skjer det bevisst, eller ubevisst?? Hvorfor kunne jeg ikke hatt mulighet til å trekke ned den skylappen uten at jeg måtte dra vekk fra hjemmet?

Jeg er nå over halvveis på mitt PT studie. Når jeg sier det høyt får jeg helt panikk. Hadde eksamen vært nå, hadde jeg aldri i livet fått bestått. Jeg kan skylde meg selv, for jeg har ikke lest halvparten av det jeg burde lest. Så har det noe med at jeg ikke har evnen til å koble ut og konsentrere meg om det jeg skal. Det nytter ikke å lese, når du samtidig skal vaske klær, tenke på hva du skal gjøre på jobben dagen etter, eller hva du skal lage til middag. Men jeg har en plan.... Og jeg håper det vil gi meg ro den lille tiden jeg har igjen på å komme meg på beina!

I helgen hadde vi om kommunikasjon og mental trening. Altså, en pitteliten del av det i alle fall. Mental trening- sier seg selv; å jobbe med det mentale! Jeg kunne jo absolutt trenge en god dose trening der, og jeg skal absolutt prøve. Men noen ganger tenker jeg, hadde vi alle vært kapable til å trene opp det mentale til noe himmelsk positivt, da hadde vi vel alle levd i total lykke og harmoni? Eller ER det faktisk sånn, at vi alle kan trene oss opp til å bli ekte positive og glade mennesker nesten til enhver tid?

Foreleseren for helgen, som jeg forresten digger (!!!!!), fortalte oss at vi mennesker tenker omtrent 50-70 000 tanker pr dag.. i snitt da... Og at 80% av dem er tanker du allerede har tenkt, evt fra i går. 80% av de igjen er negative tanker. Tanker som går på hvordan du ser på deg selv, på andre, jobb, hus hjem ja det meste, men av negativ art. Og dette gjelder ikke bare oss som er litt negative i utgangspunktet. Det gjelder alle. Så raskt oppsummert, vi tenker jævlig mye negative tanker i løpet av døgnet.

Da igjen lurer jeg på. Hvor mange av disse tankene foregår i nuet? Hvor ofte lever du akkurat HER OG NÅ? Jeg fant ut i løpet av denne helgen, at jeg veldig sjeldent ER akkurat NÅ! Jeg bruker mesteparten av tiden min på å bekymre meg over fremtiden, og å tenke på fortiden. Så, jeg er 90% av tiden enten i fortid eller fremtid. Jeg ER nesten aldri! Hva faen er poenget? Hva med, om vi startet med å være akkurat i det øyeblikket vi er NÅ? Uten å tenke fremover eller bakover. Altså, nå mener jeg ikke å bli helt bikkje heller, men dere skjønner... Grunnen til at jeg sier bikkje er fordi jeg tenkte over dette da jeg passet hunden til mamma forrige uke. Tenk å være hund. Det er vel ikke noe mer avslappende, ubekymret eller mer lykkelig vesen. Og de lever vel ikke så veldig mye i verken fortid eller fremtid. De KAN jo ikke det. Det ser man bare man går fra dem om morgenen. De piper og er lei seg fordi du går. Så snur du på parkeringsplassen fordi du har glemt noe, går inn igjen, og bikkja er like glad da, som om du skulle vært borte en uke. NULL perspektiv på tid.. Og går du tur. Hva tenker de? De går med snuta ned i dritt hele tiden. Merker de forskjell, ser de for seg hva slags type hund som eier den dritten, eller hvordan de ser ut? Får de i det hele tatt noe ut av det å snuse i andres dritt?.... De fyker rundt fra flekk til flekk. Ok, der er det tiss, der er det bæsj, tiss, bæsj, bæsj bæsj, tiss igjen. ok, det var katt, voff voff...  Så er det inn igjen, sove..... Og sove til de tar den samme runden igjen, som de har tatt hele uka... Bæsj, tiss, tiss, bæsj, tiss, katt- voffvoff.... FOR et ubekymret liv..

Det er visst bare tre vesener som er kapable til å tenke fortid, nåtid og fremtid. Utenom mennesket, er det elefant og delfin. Ellers lever de andre akkurat her og nå. Tenk om jeg kunne klare det? Tenk så ukomplisert og akkurat i nuet. Tenk på hvor verdifullt hvert øyeblikk ville blitt. Tenk på hvor mye av tiden vi kaster bort på å bekymre oss for ting som kanskje aldri vil skje likevel, eller på hvordan vi ser ut, som det genetisk sett likevel er ment at vi skal se ut. Bortkastet!

Så, hvor mange der ute kan egentlig holde seg i det bevisste, i NUET, akkurat her og nå? Hvor mange av oss klarer å gå de små baby steps'ene, i takt med det de tenker akkurat nå, et steg av gangen..  Jeg tror på at vi kan gjære det deler av tiden, men ikke hele tiden. Og om vi skulle gjort det hele tiden, hvor hadde det da blitt av minner, eller drømmer, håp?

Uansett, litt mindfulness en gang i mellom, det har vi nok ikke vondt av noen av oss. Og det å se seg selv i speilet om morgenen, å si til seg selv, og bestemme seg for at denne dagens skal bli bra - Ja, det har jeg tro på. Jeg har tro på at vi mater hjernen vår med det vi vil. Og med å bli litt mer bevisste på hva vi mater den med, endrer  måten å tenke på. Så nå har jeg bestemt meg for at hver gang jeg møter meg selv i speilet, skal jeg blunke og si; "how u doing"..., si til meg selv at jeg er drita kul, og at jeg kan lage en knallfin dag for meg selv, og gutta mine...... (jeg ser jo egentlig allerede nå at dette vil ta tid. For mens jeg skrev dette, fortsatte jeg setningen med; .........helt til jeg kommer hjem, tråkker i sko og sekker som er i veien for at jeg kan komme meg inn, må begynne å rydde og mase, krangle om lekser, blablabla.....) Men jeg skal gi det et forsøk. LOVER!!!

 


Hva sier du til deg selv når du møter deg selv i speilet? Hvilken tiger mater du?
 

Til deg: Prøv å tenke over det. Hvor mange av dine 50-70 000 tanker pr dag foregår akkurat her og nå, og hvor mange av dem er positive?

Jeg digger å grave dypt i det dype. Prøve og forstå hvordan hjernen og sinnet fungerer. Det er spennende, utfordrende.. Men resultatet blir jo ikke alltid som jeg tenkte det skulle bli. Å endre tankesett tar tid, og det krever vilje. Har man ikke viljen, har man lite...

Ha en strålende vinterferie, dere som har det. Jeg skal leve i nuet her på hytta, og ikke klage på verken fortid eller fremtid.

Lisa

 

Hvor gammel føler du deg nå, Poulsen?

Hurra for deg som fyller helt sinnsykt mange år, ja deg skal vi jammen feire......

Herregud 40 år.. Nå er vi DER lissom. 40 år! Hengerompe og slafse pupper, øl mage og konstant sure oppstøt. Ingen hoppetau uten små lekkasjer og ryggskader.

Kenneth hadde angst for å bli 30, jeg har angst for 40. Nå har jeg enda 2 år da, til jeg faller i grøfta, men Kenneth har kommet dit nå. I går feiret vi hans 40'ende år på denne kloden, og det skulle gjøres i Kenneth stil. Han er livredd for å eldes. Eller, det er vel ikke det å bli gammel som er verst, men det å forfalle. Klart, man mååå jo ikke forfalle, men når vi LAR oss forfalle, så gjør vi det jo! Vi har aldri hatt speil i helfigur hjemme, for han synes det er bedre og bare forholde seg til ansiktet. Han synes fortsatt han har litt å gå på der. Når det gjelder resten av kroppen, kommer sjokket de gangene vi er i syden. Der de på hotellrommene alltid har speil i helfigur. Vi får like sjokk hver gang. Og det gjør det jo ikke bedre med en bleik vinterhud som titter ut og ser sola første gang etter et vinter halvår.

Uansett, Kenneth vil holde seg ung. Og når kroppen ikke er enig i det, må vi krampe holde på det, på andre måter. Og hva er vel bedre enn å feire bursdag på Nordens største lekeland, Megafun Factory?? Kenneth hadde invitert nesten 40 stk voksne mennesker til leke bursdag. Det var mange skeptiske og undrende mennesker som dukket opp Lørdag ettermiddag. Hva faen gjør vi her lissom...

Vi kickstartet med vindtunnel. Og det er et syn for øyet. For oss som står på utsiden i alle fall. Vrengte øyne, flagrende kinn og ører, siklende gapende munner,og flaksende armer og ben. De ser ut som hunder som stikker hodet ut av vinduet på motorveien. Men det er utrolig kult, ikke bare for oss på utsiden, men også for de som flyr. Etter dette bare ballet det på seg det ene latterkikket etter det andre. Med Mega Zone, ølbrille fotball.. Som for øvrig er skylden for mine NOE såre og fargede skinnlegger i dag.... Blind stafett gjennom lekelandet, 6d kino, laser rom, og masser av rom med oppgaveløsning. Det var het rått! Og selv om vi neeesten ikke fikk tid til å drikke, tror jeg de fleste klarte å føle beruselsen av glede, latter og hemningsløs lek.

Ja, blindestafett- jeg dauer! Greia var, at vi skulle ha bind for øynene, mens en guidet oss kun med stemmen, hvor vi skulle gå for å komme oss rundt og i mål. Dette er da et lekeland, med sklier, taubaner, trampoliner, netting etc.. Og med bind for øynene føler man seg ganske hjelpesløs. Kenneth var egentlig første mann ut. Han er fryktløs, eller dum, det vet jeg ikke. Greia er uansett at han bare løper! Han ble guidet av glenn, som løp etter og heiet han frem. Jeg var guide for Cato, som også er fryktløs, eller dum, ikke vet jeg.... Kenneth og Cato kjempet som katt og mus, og vi hang som slips etter med våre spinkle forsøk på å kun ved stemme fortelle dem hvor de skulle. Når det går fort, og du skal være konsentrert og er keen på å vinne, svikter alt av retningssans og logisk tankegang. Det er bare å kjøre på! Jeg sa høyre, men mente venstre. Jeg sa hopp, men mente dukk. Jeg sa et lite trinn ned, men det endte med mageplask en på en meter... (Catos stakkars panne, var dekket av skrubbsår når vi tuslet hjem om natta...) Når vi kom til 3 etg i dette nettverket av et lekeland, hadde vi for lengst gått glipp av veien mot mål. Og som en saueflokk hang vi alle sammen etter hverandre, og endte opp i en blindvei. Altså, det vil si at KENNETH fant ut at det var blindvei. Som fryktløs og med seier for øyet, beveget han seg mot tynn is, fårråsidetsånn..... Glenn skrek STOOOOP!!, jeg skrek; Å nei GUUUUUD, og der forsvant Kenneth. Han hadde i sin vinnerkåthet banet seg vei mot et nett. Og dette nettet var vid åpent med store huller som man i normal lek skal klatre ned gjennom, 3 etg. Kenneth med bind for øyet trodde jo at han gikk på gulv, da bakken under han plutselig forsvant. Jeg som ikke hadde bind for øyet, så bare kroppen til Kenneth dette som en potetsekk nedover og gjennom nettet. Og han stoppet jo faen ikke!! Visste ikke om jeg skulle le eller grine. Vi visste jo at det ikke var farlig, men det så jo ufyselig ekkelt ut for den kroppen som bare forsvant rett ned. Når han endelig stoppet, og landet i fosterstilling sånn sirkus midt i nettet, lyttet han på gispene våre og spurte rolig og avslappet ; "var det feil vei??" Så skjønte jo resten av saue flokken at dette ikke var veien å gå, så vi rygget alle de "blinde" bakover, og forsvant i alle retninger. Mens Kenneth karret seg oppover nettet igjen.... FASAN, det var kult!

Når alle lekene var over og det var på tide å komme seg hjem, var kl 03.00. Vi endte opp på et aldri så lite nachspiel her hjemme med et par tre stykker, og jeg gikk etter en liten stund og la meg. Halv fem ramlet det inn et par andre, og etter en halv time forsvant de alle sammen ut igjen. For da var det jo selvfølgelig helt naturlig å flytte seg videre til et annet nachspiel.. Altså, jeg trodde helt ærlig det ikke fantes så mye nach etter fylte 40 jeg....... 

Kl 07.00 (!!!!!) ramla kroppen til Kenneth inn døra igjen!! Jepp, det var kroppen hans. Hodet hadde han for lengst lagt igjen et sted på veien... Det finnes ikke noe kjipere enn en full og teit kjæreste. Jo, en full og teit mann faktisk. Som du valgfritt har giftet deg med! Nå hadde jeg endelig fått sove i 2 timer, fra de forsvant ut døra kl 05. Så ramler han inn på soverommet kl 07, vekker meg, før han sovner selv, FØR han egentlig har truffet senga. Så ligger han der da. I sjøstjerne posityr, snorker og koser seg. Og jeg blir liggende å telle sauer. "THANKS"..

ANYWAY..... Festen var drita kul!!! Blå merker på skinnleggen, kul i panna, og støl i 40 års fjåsa etter å ha knepet underlivsmusklene i frykt for skvetting hele kvelden. Åhhh, digg å bli eldre ass... Kenneth følte seg bra i går. Vi sang for han, fortalte han at han fortsatt ser ganske ok ut, tross sin noe høye alder og begynnende pondus. Men i dag.... Vet ikke. Hvordan føler du deg i dag Kenneth??

 

Har litt på feeeelingen at han føler seg LITT eldre i dag. Vet ikke helt hva han drømmer der han ligger, men ser jo ganske koselig ut.......... Pass på mini du, kjære. Det kan jo hende noen kommer og tar'n...... (you wish..)

Mega zone ...... Kjempe heftig!! To lag, to baser, klar ferdig, drep.... lissom da..

 

Gammel skrott, men holder deg godt. Nei vent... Dette er jo NOEN år siden. Neida. Du ER en kjekk mann. Det skal ingen få ta fra deg. Men jeg tror du holder godt fast på denne tiden. Og i går fikk du en liten bit av den tilbake! Tipp topp tommel opp!!!


Fotball med øl briller. Ser egentlig skikkelig mongo ut. Men flate så kult!!! OG SLITSOMT!! Vi gikk rundt som idioter, i 2 kmt, som blinde... Men etter 1 minutt var vi så slitne at vi lå strødd utover "plenen"....


 

Ganske snasent da  :-)


 

Team blue..


 

Team red..


 

i belive i can flyyy... Kenneth i vinden. En smule høye kinnben der, Poulsen.


 

Og middag..... Altså ja.... Du kan si hva du vil. Neida, jeg vet det ikke er godt for kroppen. Stapper sikkert i oss en haug av dritt som er farlig både for det ene og det andre. Giftstoffer, farlig fett, blablabla.. Men fy f....så digg det er. Og så lenge det er digg så er det mat for mons på en sånn dag.



Nå er det horisontalen i sofan, før vi skraper oss opp derfra og opp i køya.

Takk tl Megafun, for et sinnsykt kult og bra opplegg. Takk for at når vi kom for å rydde i dag, var det ikke en smule igjen!! Og takk til 38 herlige fantastiske mennesker som var med og gjorde kvelden så morsom og bra.

Vi gleder oss til de neste 40, og ser dere igjen til en heidundrande 80 års party!!

Sjalabais!

Lisa

Ps. herregud, glemte jo helt det. Team 10, altså Cato, Sarah (lise etter kl 01.30) og meg... Takkass, vi ruuuuler!!! Vi vant!!! Av alle lekene gjennom kvelden, vant vi! Og vi vant gavekort på vindtunnel!! Så nå er det min tur.... YEY!! High five, team 10!!

 

  

Let it gooooo!! Eller var det snow?...

Den diggeste dagen i uken er her, igjen. Det er Freddan, og en strekk på sofan er på sin plass. Men akkurat nå, gruer jeg meg en liten smule til i morgen, så jeg klarer ikke heeeelt å legge beina i kors enda. I morgen skal jeg nemlig på Mercy House på Kjellerholen å holde mitt første foredrag om trening i tidsklemma. Jeg skal stå foran helt ukjente, og kanskje noen kjente, mennesker å prate om min blogg, mine tips til trening i tidsklemma, og forhåpentligvis klare å inspirere en og annen der ute til å la hverdagsaktivitet bli et punkt på sjekklista!

På søndag blir det barnebursdag for lillebøll, så det blir nok ingen avslapning før jeg er tilbake på kontoret igjen på Mandag..... (neida Poulsen..)

Jeg ønsker å trekke frem et lite års minne. For et år siden så det slik ut i hagen vår. Det er noe annet enn nå, som vi går på ræva bare vi går i posten.. Stokk beina folkens, og pass på lårhalsen!...

video:Lisa_Letsitgo

Om det ble så veldig mye mindre snø på terrassen vet jeg ikke, men jeg fikk i alle fall opp hjertepumpa, og en god dose humør i tillegg!! Så for dere som har snø å måke, gjør det med stil!

God helg alle sammen!!

Klem Lisa

Ps. Foredraget jeg skal holde, holdes på Kick off med Forever Living. Helse i fokus, gratis inngang, ingen forpliktelser! Velkommen :-)

 

 

Mykporno, kaffe overdose og omgangssyken...

Tirsdag... Snork.. At jeg aldri kan komme meg på beina! I helga var det kurs igjen, og fy f...som jeg sleit! Dere har vel alle sett Mr Bean, og den episoden hvor han sovner i kirken? Der han sitter og holder øynene oppe ved å fysisk holde øyelokkene oppe. Sånn hadde jeg det i helgen. Bortsett fra at jeg ikke datt av stolen og smalt panna i gulvet, hadde jeg det akkurat som Mr Bean. Og det er bare så grusomt, når man i utgangspunktet faktisk er interessert og vil vise interesse, men også litt fordi at man ikke vil at foredragsholderen skal føle seg som drita kjedelig fyr ved å ha sovende studenter... Men det var altså ikke kurset eller hans skyld. Ikke for det, det er ikke døds enkelt å være student igjen. Men greia er at det kan se ut til at jeg trenger unormalt mye søvn. Nå skal det sies da, at jeg drikker nok en del mer kaffe enn jeg burde. Og nå har jeg jo lært at det går mellom 6-12 timer før koffeinen har HALVVERT seg i kroppen.. Det vil si, at etter 6,7,8 kopper i løpet av dagen, og den siste kanskje rundt 19, har jeg fortsatt en god overdose når jeg legger meg kl 23. OM jeg kommer i seng kl 23 da. Egentlig har jeg funnet ut at det mest optimale for meg er å legge meg mellom 22-22.30 en gang.. Helst før også. DET er sjelden skjer. Nå om dagen er det to grunner til det. Vi har jo en (snart) 9 åring i hus. Og nå viser det seg at det skal ta lenger og lenger tid før han vil legge seg om kvelden, i alle fall før han sovner. Det vil si at kvelden til Hr og Fru blir desto kortere. Og vi MÅ jo avslutte med en episode med en av våre serier før vi tar kvelden.

Nå har vi startet på nytt. Vi kickstartet det nye året med en splitter ny serie. Vi sitter fast i sofaen igjen, og denne gangen er det neeeesten flaut å si hvorfor. Vi har nemlig kommet over en serie mykporno. Jepp, helt sant. Vi har kommet dit... Vet ikke om det var et hint eller noe, men Kenneth kom over en serie som het "Masters of sex".... Altså, må vel ikke behøve å forklare så mye HVA den handler om, for tittelen prater vel for seg selv. I utgangspunktet fniste vi litt av det, og tenkte at dette sikkert var noe vi kom til å dette av etter hvert. Men jammen meg har vi ikke blitt sittende i sofan! OG liggende, "om du skjønner hva jeg mener...." Ja, vi er jo kommet godT inn i ekteskapet, og har vært sammen et århundre, så det er vel ikke rart om vi kjenner det røsker litt her og der når man utsettes for sånt..?.. Man kan jo kanskje si da, at det er 1900 tallets svar på "Fifty shades of grey". Mr Grey utforsker på sin måte, og har nok tatt steget litt lenger enn de fleste av oss. Men i Masters of sex studerer de ...tja.. sex helt fra starten av.. Altså når de faktisk lærte at det å riste litt i laksen KUNNE gi et par utslag av et eller annet... Det er begynnelsen om du kan si det sånn. En lege som skaper revolusjon med sin vitenskap om HVA sex er.... Enig, høres ikke akkurat ut som en Oscar nominasjon, men det er som de fleste andre serier. Man ser et par episoder, og man må se hva som skjer videre. Og den har jo det meste, som et godt og velplassert par liker å underholde seg med; En god dose sex, en klype spenning, en veeeldig stor klype utroskap og begjær, og en håndfull hverdagslige utfordringer.

Så.... med mykporno for middelaldrende og overdoser med kaffe, er det kanskje ikke så rart at jeg ikke kommer meg i seng om kvelden, og henger som et slips om dagen. Pluss skole, bytting av jobb, flytting av kontor, hytte prosjekt, jobben etter den optimale kropp og helse, ukeplanlegging, unger, hus og hjem. Jepp, det blir nok! Og nå, har jeg vært så "dum" at jeg har sagt ja til å holde et foredrag om "trening i tidsklemma" på Forever livings kick off! JIIISES!

1. Hvordan i alle dager skal jeg tørre det? 2. Hvorfor i alle dager skal noen gidde å høre på hva JEG har å si?? Jeg sa ja, jeg vet... Jeg gjør jo det. For jeg utfordrer meg selv. Jeg liker det. Men jeg liker det ETTERPÅ, OM det går bra! For jeg vet at den følelsen det gir, å gjøre noe man frykter, og i tillegg gjennomfører det, det gir meg en utrolig digg følelse! Men nå, nå DØR jeg litt først...!

Ok, Tirsdag. Har enda ikke fått nok søvn.. For er det ikke det ene så er det jo det andre. Og akkurat nå er det det andre.. Liam fikk omgangssyken i natt. Og han har holdt på hele natta stakkars. VERSTE jeg vet. Faktisk mer enn elg! Dere som kjenner meg vet at omgangssyke er en angst jeg har. Men faktisk. Etter jeg fikk barn, og jeg MÅTTE håndtere å tørke spy fra vegger og mellom sprinkler, har jeg nesten blitt litt herdet. Nesten.. Det er grusomt å ikke kunne hjelpe barna gjennom sånt. Bare se på at de har det vondt. Men nesten verre er det å gå og vente på å bli syk selv. Eller at minsten blir det, for han har litt mindre kontroll på hvor han fyrer av strålen, fårråsidetsånn.... Men, nå har det seg sånn da, at Kenneth og jeg hadde jo litt fråtsing i jula. Og vi skulle jo starte med å kicke ass ved åpningen av 2017... Men så fikk vi kake og muffins av naboen på Søndag, for de hadde bursdag, og Matheo har bursdag i morgen... Og nå, nå KAN vi jo kanskje få omgangssyke. Så vi tenkte at nå kan vi kanskje bare fråtse en liiiiten stund til. Så starter vi lissom på frisk start ETTER vi har vrengt tarmen?! God ide!

Så dere, mens vi spiller russisk rulett her, og satser på hvem av oss som er nestemann, får vi søren meg kose oss litt!! Og hva er vel bedre enn ei lita sjokoladeplate, litt mykporno og en god armkrok da??

 

Have a Nice one u all :-)

Lisa

Hvor mye abstinenser må til før innleggelse?.......

Nå har vi kommet oss hjem fra hytta, og vi har hatt en kjempe fin jul og nyttår der. Vi har levd hyttelivet i sus og dus, og gjort så å si det meste vi hadde forestilt oss å gjøre. Men alle ting har en ende, eller hva man sier, og hyttelivet måtte ta slutt. Vi må jo en gang på jobb igjen, og sokkene var vrengt både en og to ganger, så nå var det på tide å komme seg hjem....

Gutta er ikke lenger så gode venner heller. Det virker som de har blitt en kvise på hverandres skinker akkurat nå, og bare klager og krangler. De skal "uheldig" sparke borti hverandre hele tiden, og bruker times vis på å finne ut hvem som har skyld i hva for den minste ting. Tålmodighetsbegeret er for lengst fylt opp, og det skal bli litt deilig å sette seg på et kontor igjen. Fylle opp lageret igjen, og kanskje puste litt..  Det er jævlig digg med ferie, men vi ser jo også da, på slutten av den, hvorfor det er greit med rutiner og regler....

Rutiner ja.. Andre ting som fyker litt til skogs er jo disse kose greiene. Vi skal jo kose oss så jævlig hele tiden. Frokost, ja da må vi kose oss litt. Vi står på ski i bakken, ja da må vi kose oss. Lunsj, kaffe til lunsj, noe godt til kaffen... ja da må vi kose oss.. Kvelds, da MÅ vi kose oss.. Vi koser oss i hjel, og det kjennes på både humør og buksesmekk! Man tror man blir så forbanna glad av godis. Men man gjør jo EGENTLIG ikke det! Det er jo egentlig bare de 5 minuttene man bruker på å stappe det i seg. Etterpå er man jo bare kvalm, "tjukk" og misfornøyd.. Vondt i hodet får jeg også..

Uansett. Mitt 2017, starten med blanke ark. Begynnelsen på et nytt kapittel startet i dag. Og igjen, er starten også inkludert bedre spise og trene rutiner. Jeg startet veldig bra, med å si opp min stilling som instruktør i SATS..... Noen uker, er den timen jeg har, den ENESTE timen med trening jeg får til i løpet av uka. Nå dropper jeg den også.... Men, jeg har jo selvfølgelig en plan. Seff, jeg gjør da ingenting uten å tenke meg godt om, eller ha en god plan for det (..........)

Uansett, vi stod opp i dag og reiste fra hytta. Mandag 2 Januar, vår nye hverdag, vår nye start. Kom hjem, satt på en vask, Kenneth stakk for å jobbe... Ungene fortsatte sine apekatt tendenser, og jeg satt på kaffe. Så kom det. Dette suget jeg har kjent så mange ganger før. Dette altoppslukende monsteret av en lyst følelse. Etter noe digg... Kenneth og jeg, satt og tømte alt av dritt vi hadde på hytta i går, for å ikke ha noe å dytte i oss i dag. Men nå merket jeg at jeg bare MÅTTE ha noe. Og jeg forbannet at vi kunne ha vært så forbanna dumme å kaste alle restene fra i går. Etter en halv dag inne på det nye blanke arket med fargestifter tell, løp jeg nå desperat rundt i huset på jakt etter noe. Endevendte kjøkkenskap og skuffer, barnas rom og bager fra hytta. Det kunne jo ha detti oppi noe der.... Så kom jeg plutselig på at vi hadde laget sjokoladehus før vi dro. Eller sjokkisbod da. Sykkelbod.... Hjertet mitt hoppet over et par slag, og jeg fikk sug i magen. Jeg hadde lovt ungene å knuse det i kveld, siden vi ikke gjorde det før vi reiste, så det skulle jo ryke i dag likevel. Ikke at jeg kunne knuse det, for det hadde de jo sett, men jeg kunne jo ta pipa, og si at den falt av eller noe... DET skulle jeg. Jeg ble seriøst plutselig kjempe glad, og gledet meg til å dytte innpå ei litta sjokolatepipe til kaffen. Men så kom jeg bort til boden. Den hadde jo faen ikke pipe?! Det var en annen godte sugen jævel som hadde kommet før meg!!! Og jeg kunne jo ikke kræsje huset!!? ....

Nå ble jeg litt små desperat, og jeg kunne gjort hva som helst for en liiiiten bit. Jeg kunne seriøst tatt noe opp fra søpla...... Ikke at Kenneth og jeg har gjort det før........ Uff, ja tenk, det har vi faktisk. Det var en gang... Ikke at det lå blant matrester og annen drit, men likevel. Vi tok opp en pose med godis som vi hadde kasta for å holde oss unna. Ikke visste vi at vi kunne synke så dypt. Men serr. Er det sånn, at man kan bli innlagt for FOR store abstinenser av dritt? For jeg vet jo at sukker abstinenser på en måte kan sammenlignes med abstinensene man får av avrusning etter dop.. Kan man da velge å bli innlagt på samme måte? Jeg skulle nok gjort det. Kommet på et sukker rehab. Ser for meg en fredelig plett i Stillehavet et sted....

 


Trenger man innleggelse når man leter i søpla etter godis?

Ok, så ble det ikke noe sjokkis på meg i dag. Og det var jo det som var planen. I dag var det en ny start som gjaldt. Så litt av poenget her er vel at, skal man starte på nytt, må man passe på at alt ligger til rette for det. Og det viktigste for oss er å ikke ha tilgang til fristelsene. I alle fall ikke før det er trygt å gå på isen igjen... altså til etter rehaben har funket.. Etter et par uker uten sukker, er jeg fit for fight igjen. Da kan jeg fint klare meg. Men nå ser jeg ikke frem til disse to ukene jeg har foran meg. De to første ukene i mitt nye kapittel på avrusning.... Wish me Luck!!

Er du klar for å kickstarte 2017? Hva er dine planer? Pass uansett på å være forberedt.

1. Legg en plan

2. Planlegg - gjør innkjøp: husk å spise før du går i butikken, (eller bruk nettbutikk så sparer du deg for alt du ikke MÅ ha).

                    -Pakk trenings bag'en dagen før trening, så du røsker den med deg før jobb og er mentalt forberedt gjennom dagen.

3. Lag avtaler. - Avtal trening med en venn, eller book deg på timer. Det er alltid mer fristende å møte noen, enn å karre seg ut alene.

                        - Lag matplan for uken, og vit hva du skal ha til middag hver dag. Det gjør alt så mye enklere, og kjappere!

Klarer du å få til disse tingene, er mye gjort! Planlegging er kluet, og det må ikke undervurderes. Det kan jeg skrive under på!!! Som regel går alle planene i vasken før man i det hele tatt har fått begynt, og under halvparten av det panlagte blir aldri gjennomført. Da prøver du på nytt. Finn en ny dag, en ny start. Det er ALDRI for sent. Og gudskjelov for det. Jeg vet kke hvor mange ganger vi starter på nytt.....

Så da sier jeg bare; KLAR FERDIG GÅ, 2017 KICK SOME ASS!!!! (Nå har jo ikke vi vært på jobb i dag da.. så vi starter nok ikke helt før i morra...........)

Klem Lisa


 

 

 

 

Vi er sååååå bortskjemte, og vi nyyyyyter!!!! Oppdatering prosjekt hyttedrøm!!

I dag er det 1 Nyttårsdag (gratulerer med dagen, kjære Hilde vennen), sola skinner og det glitrer i snøen. Jepp, snøen. For vi er fortsatt på hytta! Vi har vært her i over en uke nå, og jeg vil fortsatt ikke hjem. Vi har funnet totalt ro, selv om vi har brukt mye av tiden på å "jobbe". Hytta har tatt form, og vi kan nå være her uten å føle at vi bor på en byggeplass. Det er fortsatt en del igjen, men det er mest detaljer. Hadde det vært huset vårt, snakker vi detaljer som ikke kommer på plass før vi selger huset igjen...

Ja, vi har jobbet. Men vi har også vært i bakken, lekt og aket, gått tur, lagd snølykter og spilt brettspill. Vi har også hatt god og deilig daffe tid  i sofahjørnet på verdens diggeste sofa! Vi har fråtset og eti, drikki og hatt verdensmesterskap i godis spising.. Jeg begynner å se at det ikke bare er fordeler med å slappe av på hytta....



 

Forrige dagen tok vi turen til Selen. Det er ca 40 minutter herfra. Første alpinanlegg etter Fulufjell er på Støten, som er ca 15 minutter unna. Og herfra kjører vi gjennom vintereventyr på vintereventyr helt frem til Selen. Sola skinner på fjelltoppene. Det er folk overalt, på ski, skøyter, scooter, i hundeslede, hesteslede eller gående. Jeg sitter og titter ut av bilvinduet, og tenker på hvor heldig jeg er. Vi eier nå en fantastisk flott hytte, med fasiliteter for en villa. En hytte mange andre bare kan drømme om, på et nydelig sted, sommer som vinter Jeg er bevisst hvor heldig jeg er, samtidig som jeg ikke vil ha dårlig samvittighet for det vi har. Noen ganger føler jeg at jeg må unnskylde meg, fordi det er så mange andre som ikke har de samme mulighetene. Men jeg nyter akkurat nå. Noe annet hadde gjort meg til en bortskjemt drittunge. Jeg er bortskjemt, men takknemlig!

For å oppdatere litt siden sist.. Nå er badene ferdig. Bortsett fra badstu nede, som sikkert vil bli brukt til bod en stund fremover...

 

Kenneth er altmuligmann... Det er vel derfor jeg sier at jeg deler han med så mange hele tiden, fordi har kan gjøre det meste og hjelpe de fleste... Her er det badet nede som skal få på plass de fleste detaljer, som speil, servant og lamper..


Mr muscle i badstuen... Gleder meg til å varme en kald kropp etter en dag i bakkene her.


Speil og lamper på plass, og jeg DIGGER DET!! Speilet ble litt større enn planlagt da vi ville få det på utsiden av lampene. Men det ble bare kult med større speil. Bortsett fra at Nyttårskroppen kommer bedre til syne, og vi får et større press på oss til å trene mer....


Kenneth gjør ting han ikke kan, men klarer likevel. Servant benken er designet og bygd av Kenneth selv, og han har aldri fuget før. Men det ble da knall likevel!! I hylla under tenker vi å ha kurver med stæsjet vårt i.



Klar ferdig ferdig! Jeg DIGGER badet!!! Jeg hadde egentlig skreket meg til "historiske" fliser fra Ulfven på gulvet. Men siden det er sement fliser trengs det litt mer vedlikehold, noe vi KAN være en smule slappe med etter hvert.. Derfor gikk vi for marokkansk inspirerte fliser fra Right price tiles. Billig og super kule!! Siden hytta er helt ny, er det ikke like lett å få til den "gode gamle" hytta vi husker fra vi var små. Men vi ønsket å få frem et lunt og litt  nostalgisk uttrykk, og det synes jeg vi klarte. Lampene ved speilet er litt landlige med det fjøs inspirerte utseende. Benken er fliser, men ser ut som treverk. Flisene taler for seg selv, og drar oss tilbake i historien, eller tilbake til mormors hus på landet.


 

Utsikten er ren idyll, og det er magisk å ta morgenstellet med sola som står opp over fjellene.

 

Stua: For å spare litt på plassen, valgte vi å bygge inn hyllene i veggen. Dersom man husker dette før man tetter veggen, er det ikke bare plassbesparende, men også ganske kult! Vi valgte å dekke denne veggen med skifer som også dekker peisen på motsatt vegg. Dette er  også veggen skal også bære kronen i stua, nemlig et monster av en tv..... Ja... Noen velger å ikke ha tv på hytta i det hele tatt, mens andre velger å dra Tv på hytta til et nytt nivå....

 

Sofaen er på plass, og Kenneth tar seg en velfortjent pause. Sofaen er helt RÅ!! Med et stort Cosy hjørne får hele familien plass. Mørk blå for et lunt og behagelig inntrykk.


Siden takhøyden er så god, ønsket vi å sette opp lamper midt i taket. Med "fjøs" inspirerte lamper også her, drar vi en linje gjennom hytta med likhet fra lampene på badet. I bakgrunnen ser vi Norema kjøkkenet fra Expert i grått, som også vil være en gjennomgående farge. Kjøkkenet er ikke helt ferdig enda, så det vil jeg oppdatere litt senere.


Og lys ble det....

TV veggen straks klar. Bare noen detaljer igjen.... Vi mangler hyller, selvsagt. Men først....

Gamle aviser. Det er så kult å lese gamle aviser. Vi leser om krigen, gamle kampsaker, og døds kule reklamer... Disse avisene fant vi på hytta til Kenneths foreldre, og de blir så kule som tapet i hyllene våre!!

Først finner vi de sidene vi ønsker å ha med oss. Og her er det bare å velge og vrake...


 

Reklame har endret seg en smule.... Det finnes ikke EN reklame i realistisk bilde. Alle er tegnet. Og bare sjekk teksten - konge... Alle skulle hatt et par Jantzen badebukser..

 

Og man hadde funnet ut at man sparte noen minutter på oppvasken MED oppvaskstativ, og dermed forenklet den hardtarbeidende husmorens hverdag.

 

In the making of a New wall. Veden er på vei inn i hylla si også.

 

Og vipps. Vi er drita fornøyd!!! Med noen hyller nå, så er det bare å rydde på plass.

Vi kunne ikke jobbe hele uken. Noe kos måtte vi få til også, så resten får vi ta neste gang. Men en liten oppdatering siden sist var på sin plass. Nå er det soverommene som står for tur. Vi er ferdig med selve rommene, og senger er på plass. Men jeg vil lune det. Vi har helt hvite panelvegger, og jeg synes det blir litt for lyst og upersonlig på en hytte. Nå er det ut å finne inspirasjon, og komme tilbake neste gang med mer å sette på plass. Snart er vi helt i boks, og kan bare nyte alt det Fulufjell har å by på. Miljøet og utgangspunktet er på plass. Nå er resten opp til oss!

 

 


 


 


 

Godt Nyttår til dere alle sammen!

Klem Lisa

 

Ps. Beklager dårlig bildekvalitet.... Jeg har ikke fått ny tlf etter jobb bytte enda, og av en eller annen grunn kan jeg ikke finne kameraet mitt.... snufs....
 


 



 

Med blanke ark og fargestifter tellll.......

Det er bare noen dager igjen. Noen dager igjen til vi igjen begynner å skrive lister i hue og ræva. Lister vi tror vi skal følge, mål vi skal oppnå..

Jeg er i utgangspunktet et liste menneske. Jeg liker i alle fall å tro det. Jeg skriver lister hele tiden, i håp og tro om at de en dag skal kunne følges. Kenneth og jeg lager sjekk lister. Opptil flere ganger i mnd... De blir lengre og lengre, for vi glemmer å sjekke av det vi evt har gjort. De fleste gangene er det rett og slett bare for at vi IKKE har gjort noe på listen, før vi fører på mer. Så har vi handlelister, skole lister, barnehagelister (som ALDRI fungerer....) treningslister, kostholdslister, arbeidslister. Blæ!! Så, har jeg en egen liste. En liste som på en måte ikke er skrevet ned noe sted, men som fungerer som en indre stemme. Det er den viktigste lista. Det er lista som skal føre meg til klimaks- lyset i tunnelen- NIRVANA! Jakten på total tilfredsstillelse...... På denne lista kan det stå alt fra:

1. Ikke kjefte på ungene med en gang jeg kommer hjem

2. Overkomme en frykt, eks møte en elg...

3. Oppnå sjelefred....gjesp..

I små trekk; alt fra de små hverdagslige detaljene til de dype, store personlige utfordringene. Det er personlige mål, som er viktig for meg i henhold til egne prestasjoner og mestringsfølelse. For mestringsfølelse er viktig. Det er viktig for at vi skal tro på oss selv, og for å finne motivasjoner fremover.

Nå er det jul. Romjul vel og merke. Og i disse dager pleier vi å grave oss inn i dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for- for lite trening, dårlig kosthold, at vi har gjort for lite av ditt eller for mye av datt. Negative tanker og følelser iht egne prestasjoner spiser oss opp, og mye av vår energi brukes på å finne måter å bli kvitt dette på. Nå har vi en gylden anledning. Nå er det et nytt år. Jeg har alltid snøftet av folk som setter seg nyttårs forsetter, for jeg har tenkt at et nytt år, er jo bare en ny dag. Helt lik alle andre dager.. Men nå tenker jeg faktisk litt annerledes. Om det er fordi at jeg har så mye personlige utfordringer akkurat nå, eller om det er alderen som gjør det også, vet jeg ikke. Men jeg skal gripe denne muligheten. Og de negative tankene, og den dårlige samvittigheten.. La den bare komme! Se på det som psykologi. Som en frykt, eller angst. Istedenfor å bruke masse energi på å motarbeide redsler, frykter, negative og vonde følelser, LA DE KOMME. La de komme, føl litt på dem, for så å sende de vekk igjen. Det høres utrolig teit ut, men av en eller annen grunn så funker det. Jeg var gjennom en del angst etter at Matheo ble født. Jeg fikk det for meg at en av ungene kom til å dø. Ikke visste jeg hvordan, men jeg tenkte mye på drukning. Jeg kunne ikke slippe ungene noe sted, for jeg var redd for at de skulle drukne... Når den tanken kom, kunne jeg finne meg selv liggende i fosterstilling å hyle. For så lenge mine tanker var så ekte, måtte det jo skje. Jeg brukte så mye tid på å finne måter å drepe disse tankene på. Men jo mer jeg prøvde, jo verre ble det. En dag løsnet det bare. Isteden for å motarbeide, ønsket jeg de forferdelige tankene "velkommen". For greia er, at det å tenke er jo ikke farlig. At jeg tenker, betyr ikke at jeg er synsk, og det betyr mye mindre at det vil skje. Så jeg tenkte på det, følte på det, og slapp det! Følte dere den? Hm,,

Samme gjelder dårlig samvittighet. Jeg har for eksempel dårlig samvittighet for alt jeg har dytta i meg denne julen. For at jeg ikke har trent så mye som jeg burde, og for at jeg ikke har gjort halvparten av det jeg hadde på lista mi for 2016 - FØKK DET! Istedenfor at det skal spise deg opp, la det bare komme. Hva får du gjort med det NÅ? Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan fokusere på fremtiden. Og akkurat nå begynner det en ny fremtid om 3 dager. I disse siste 3 dagene av 2016, kan jeg gjøre akkurat det jeg vil, og det har jeg for så vidt også gjort de siste 2 ukene.... Jeg har fråtset, jiiiiiz, som jeg har fråtset! Jeg har omtrent lagt meg med kakesmuler i munnvikene, og våknet likedan.. Om det er lurt, tja-ei...Ikke om jeg vil ned i vekt, eller bare være sunn. Men faen så digg det er! Og det er jul! Vi skal kose oss, vi skal nyte! Greia er bare at vi må vite at det skal settes en strek. For jo mer vi fråtser, jo verre og mer må vi ta tak i, i 2017.

Ok, 2017. Se det for deg, visualiser 2017 som et blankt ark foran deg. Hva vil du male det med? - Sett deg mål. Men husk at målene må være realistiske. I alle fall flesteparten av dem. Du må kunne snuse på mestring underveis! Hvor vil du? - Utfordre deg selv. Er det noe du ikke har gjort, som du skulle ønske du hadde gjort, som stoppet deg av frykt eller andre årsaker? Kanskje 2017 er året for deg? Jeg har for eksempel et mål om å slippe opp for litt kontroll. Kontroll styrer for mye av meg, og begrenser mitt fullverdige liv- FØKK kontroll! Et annet er å senke kravene til meg selv- FØKK perfeksjonisme!

 

2017, helt blanke ark. Nytt år, helt nye muligheter. Jeg visker ut (deler) av 2016, og starter på nytt. JEG velger mitt liv, og hva jeg skal fylle det med. Jeg er naken, full av feil og mangler, men jeg er MEG. Nå er jeg klar for nye klær, og jeg skal prøve å nyte hvert enkelt plagg i det hele og fulle!

Men først, det er 3 dager igjen. Nå skal det FRÅTSES!!!!!

GODT NYT¨TÅR ALLE SAMMEN. Ser frem til å se deg i 2017!!!!

 

Klem Lisa

 

Med bæsje angst og akutt misnøye..........

Første gang hele fam'en har reist opp på hytta for å være over hele helgen. Ja, jeg visste jo at dette ikke ble kosetur på samme måten vi pleier å prate hyttetur på, men altså..

Kenneth hadde jo reist oppover på Torsdag, for å få klart mest mulig før vi skulle komme. Så på Fredag, (fikk for øvrig lov av ny sjefen til å reise tidlig) tok gutta og jeg turen til Fulufjell. Etter å ha overlevd både glatte veier, snøstorm, død ipad, tomt tlf batteri og ekstrem - ekstra stor elgfare, kom vi omsider på plass. Selv om jeg ble overveldet over hvor knall dette kommer til å bli, og hvor mye jobb som er gjort siden sist, kunne jeg ikke unngå å legge merke til en viktig detalj. Det at det ikke fantes dører. At vi ikke hadde dører på soverom er for så vidt greit. Vi har kranglet og elsket for åpen dør før vi, men at det ikke var dører på badene var litt mer å svelge unna. Vi skulle jo nå være sammen med våre med kjøpere, så vi var jo to hele familier. Ja, vi er gode venner altså, men nå dro vi åpenhet til et helt nytt nivå synes jeg. For å si det sånn, etter denne helgen er det ikke bare bare å slippe en smyger lenger, for nå kjenner vi hverandre på lukta....To halvslappe luftmadrasser kom etter hvert til nytte med å være dørvakt. I alle fall når vi kvinnene skulle gjøre vårt...

 



Faktisk. Eneste gangen jeg har fått gå på do uten at ungene skal være med inn da... For når jeg ikke kan lukke døra, nettopp fordi jeg vil være ALENE, DA er det jo ikke noe gøy.... Så i den grad du kan kalle det "alene" tid, så var jo det greit! Synes Glenn der bak respekterte privaten da, når han holdt seg for øynene.....



Lise fikk laget seg en liten vegg. Akkurat som å sitte på et kjøpesenter. Med de teite do båsene.. Bli'fis der inne da!

 

Etter denne helgen har vi i alle fall blitt enda bedre kjent med hverandre, og vi har neeeesten (som i ikke) som det frie folket vi er, bestemt oss for å kjøre på med en permanent  åpen og luftig løsning. Det er jo så sosialt. Hadde til og med gjester innom på Lørdag, som også gjorde sitt fornødne i det åpne landskapet.

En annen ting var jo unger flyvende rundt på en halvveis byggeplass. "Ikke gå der, ikke gjør det, ikke tråkk der uten sko eller med sko.." Det var klær, sko, sagflis, tåfis? kaos, stort sett overalt! Fredagen startet med bæsje angst og misnøye, og vi var delt i meninger om vi ville bli eller ikke. Ingen, bortsett fra Kenneth, visste egentlig hva man skulle gjøre, og til slutt måtte vi samles til et strategi møte. Etter en god pep talk med prosjektlederen alias Kenneth Poulsen/byggmester blobb, ble stemningen litt bedre. Vi fikk vite hva som faktisk KUNNE gjøres, og vi satt i gang med hver våre delegerte oppgaver.


Kvinnene er allerede plassert på kjøkkenet. Godt fornøyd med valget som falt på Odel fra EXPERT. Et lyst grått for å tilpasse midt imellom to forskjellige farge ønsker. En hadde lyst på Brunsort, en annen hvitt... DA blir det GRÅTT! Men grått er rått, og passer perfekt til brun vegg og skifer peis!



Byggmester blobb 1 og 2. Spennende å se om benkeplata passer....  Passet neeeeesten... Og det er bra. Nesten er bra. Men kutta litt, så ble det perfekt!



Hvor er buksa mi, hvor er fleecen min, ikke tråkk der, ikke ha sko der - ta på sko der, ikke ta på den, stå der, ikke rør dere, SITT!!.....



Så ikke kjempe lyst på det når vi først ankom... Men nå ser vi at potensialet er i absolutt nærhet. Vi kan se og føle på det. Bare pust med magen, rett deg opp og stå på! SNART er vi der.

 

Unger er heldigvis ganske enkle bare de har noen å leke med. Og siden vi reiste fra en total manglende vinter i Lørenskog, opp til et nydelig vinterland her, forsvant de etter hvert ut i glede til en nydelig uberørt snø. Vi kunne da konsentrere oss om å gjøre det vi skulle.


Det finnes ikke noe penere i hele verden, enn uberørt snø i sola. Man føler seg så heldig! Ungene elsker å være ute når det er snø, og kommer ikke inn før øyenbryna har frosset fast i panna og fingrene er blå.



I sånne landlige og julete omstendigheter kan jeg nesten føle Guds nærvær. Men det går fort over altså.... Men magisk, det er det

 


På med dusj dører.



Moccamaster, også fra Expert er på plass! Det viktigste er alltid kaffen, så den må på plass før NOE annet..



Bad nede.. servant "skap" designa av Poulsen selv. Må si at jeg er fornøyd. Hva den mannen kan altså! Selvfølgelig ikke helt klar, men halvveis, og begynner absolutt å se bra ut!!



Troooor disse blir kule her inne. Men sluttresultatet får vi ikke enda, og det gjenstår enda en del før små interiøret skal på plass. Og det er jo DET som er kult!!!!


 




Bad oppe... Rustikk er gjennomgående. Som gang nede har vi også her på gulvet valgt fliser som imiterer drivved.

 

Drivved er stikkord på det nye salongbordet. Er bare sååå fornøyd med at vi fikk tak i dette. Det blir så fint! Må bare passe på å ikke søle på det da, for tror ikke det er så lett å vaske det. Det er et sånt ikke vaske, men støvsuges bord... Kjempe barnevennlig og praktisk... Men jævlig kult da!!!


Da bad var vasket, kjøkken sånn nogen lunde ferdig, barna var frosne og kvelden begynte å komme sigende, tok vi oss et aldri så lite julebord på den lokale restauranten. Man bare vet man er på landet, og en herlig deilig avslappet atmosfære brer seg i kroppen, når man ser at parkeringen utenfor er stappfull av sparker? Rei rei, sånn pirat spark, var det her??

 

 

Særiøst, alle bruker spark her, og det er såååå kult!!! Akkurat som da jeg var liten, for da brukte vi også spark. Men ser jo ikke det lenger... Trodde nesten de var utryddet...

Men her på Ljøratunet, her lever de i beste velgående.. velsparkende!



 

Uansett. Det viste seg å bli en veldig koselig helg likevel. På vei hjem i dag tok vi turen innom Løten lys. Og det blir nok ikke siste gangen. Så koselig, og så mye flott! Jeg som elsker lys. Og på denne tiden har jeg jo bare lyst til å hamstre!!

Kenneth hadde store forhåpninger om å feire jul på hytta i år. Det rekker vi ikke. Men vi reiser opp igjen snart, og gjør klart for nyttår! Og DA er vi snart klare for Winter wonderland og familieidyll!

Ha en deilig 4 søndag i advent!

Lisa

 

 

Første uke mer enn vel overstått, om jeg kan si det selv.....

Min første arbeidsuke i ny jobb, hos Kenneth Poulsen holding, er fader meg allerede over! Og jeg må jo si at dette har gått over all forventning! Ikke visste jeg at det skulle bli SÅÅÅ koselig å jobbe sammen, mannen min!....Men om det blir så jævlig mye penger av det, det er jeg jammen litt usikker på..

Første dag startet i barnehagen. 13 Desember, og Lucia for fulle mugger. Det er første gang vi begge to har kunnet delta på dette, og det i seg selv er jo utrolig koselig! Uansett. I bekmørket, og fremdeles med sovesnerk i øyekroken, ble vi vitne til et noe ustemt, men fantastisk nydelig barnehage tog. Selv om den eneste kid'n i toget med jakke, og ikke bare jakke men KNALL RØD jakke, var vår, ble vi uansett beveget over at den lille pøbelen vår stod som et tent lys og sang for full hals! Barnehagen er velsignet med en grillhytte. Og i denne magiske stunden i tussemørket, ble hytta toppen av kransekaka. Her var det dekket på med julebakst og kaffe. Vi stappet oss inn, store som små, og hadde en meget hyggelig start på en ellers så mørk og kald morgen. Det ble jo så koselig at vi ble sittende. Etter en stund var det bare foreldre igjen der, og vi helte på med både to og tre kopper kaffe og en ekstra lussekatt! Etter 1,5 time var det noen som faktisk måtte på jobb. Så da fikk vi jo tusle vi også da...


Grillhytta stod som en perle i mørket, og innbød til deilig julebakst og varm drikke.



sjikelakke sjikkelakke bim bam bø, julekake lussekatt og hjembakt ... pepperkake...........



Morgenstund er gull i grunn... Særlig med kaffe og lussekatt!

På tide å karre seg ut av hytta og gjøre en jobb.... Men så røyk vi på en julelunsj....


Årets første juletallerken. Smakte skikkelig godt altså! Så ble vi sittende her da, nyte en bedre lunsj. Sånn litt frokostlunsj egentlig da... Men nå var det på tide å komme seg på kontoret. Eller, måtte bare en tur innom strømmen først. Noe stæsj må man jo alltids ha.

Vi stakk en tur innom Nissen, og fikk en kopp kaffe på Nespresso før vi karret oss videre.




Etter å ha drukket kaffe omtrent sammenhengende i 4 timer, tok vi en kjapp en på kontoret før jeg hentet Matheo i barnehagen. Altså, nei, ikke en SÅNN! Vi tok en kjapp tur INNOM kontoret. Men så jo fort at tiden var inne for å hente barn igjen, så det ble ikke lange tiden. PHU, for en slitsom første dag!

Andre dag startet på omtrent samme måte, men nå var det juleavslutning i klassen til Liam. Så da var det julebakst og kaffe til frokost igjen, sammen med herlig sang fra elevene. Jeg må si at jeg blir utrolig imponert over all teksten de husker. Det er ikke bare første verset av romjulsdrøm, for å si det sånn....

Etter et lite beskjedent kyss på panna (for jeg får ikke lov til å kysse min egen sønn lenger... Det er nemlig skikkelig flaut!!) kastet vi lillegull i barnehagen før vi tenkte å ta en tur inn på kontoret igjen. Dette kontoret har skreket etter en kvinnehånd lenge ass... Jeg gleder meg skikkelig til å se om det å ha fått meg med på laget, kan bidra positivt på mer enn ett plan. For eksempel den stakkaren her... Jeg ga Kenneth EN plante. Den eneste han har fått og hatt på kontoret. Det er ca 3 uker siden. EN plante å holde styr på, men tydelig EN plante for mye å holde styr på... Den fikk vann når jeg ga den til han, og det var det..


Fin da....... Altså, når den står sånn, MIDT PÅ BORDET.. Er det da klin umulig å se at den er litt tørst? Ok, no more plants for you my friend..

Siden jeg startet på Tirsdag, kom vi jammen meg fort til Fredag! På Torsdag morgen stakk Kenneth for å jobbe på hytta, så jeg tok det heeeeelt kuli på kontoret så lenge. Fikk et par oppgaver jeg skulle ta meg av, men ellers var sjefen rimelig grei. Jeg stakk over på Triaden for å spise lunsj, da jeg ploppet inn på det ene tilbudet etter det andre. Det var jo nattåpent tilbud! Så da fikk jeg shoppet litt julegaver også. Ble helt ubevisst noen til meg selv også. Møtte plutselig på mamma og svigers, så da måtte jeg jo ta en kaffe der og!

For å si det sånn! Jeg har jobbet utrolig hardt denne uken. Jeg fikk opparbeidet meg grønt belte i shopping, og sort i sosialisering. Men hallo, man skal ikke undervurdere sosialisering. Det er super viktig! Og jeg er rimelig sikker på at Kenneth er takknemlig for at han nok en gang slipper unna med kun EN julegave å kjøpe. (Forhåpentligvis kjøper han den ene da.....)

Nei Poulsen, det må jeg si. Synes det er utrolig koselig å jobbe med deg jeg! At vi ikke har gjort dette før??! I morgen er det Fredag, og jeg tar med meg gutta etter på hytta. På tide med en kvinnelig hånd der også tror jeg.

Er liiiiiiiit usikker på om jeg skal vente til Lørdag bare... Er jo tross alt sesong avslutning på SKAM i morgen. Og jeg har sommerfugler i magen allerede. Gleder meg som en unge på julaften! Eller faktisk. Det er egentlig skikkelig vemodig. For nå er det jo slutt. Ikke mer EVAK og SKAM på en stund. Kanskje greit å ta tilbake livet sitt nå, men kommer til å savne det veldig!! Nå krysser jeg bare fingrene for at det er en "happy" ending, slik at jeg bare kan nyte siste episode, og smile helt til jeg kan sulle meg inn i sesong 4!! Chill, kammerat, det blir braas!

 

Ok. På tide å få pakket litt. Så får vi se hva morgendagen bringer på kontoret. Lurer på om jeg skulle få kjøpt et par nye planter......

God helg dere. Prates!

Lisa
 

 


 

Finne seg sjæl... Klisje eller realitet?

Jeg har alltid daua når folk har pratet om å finne seg selv, eller når jeg har blitt spurt om jeg har blitt den jeg trodde jeg skulle bli. Hvordan vet man det da? hvordan VET man at man har funnet seg sjæl?

I ettertid har jeg funnet ut at det kanskje er noe i det. At det å finne seg selv handler om det å finne roen i livet. Så spørsmålet er; Har jeg det, og om ikke, kan jeg fremdeles være lykkelig?

Da jeg var yngre hadde jeg et ønske om å bli danser. Når jeg danset følte jeg lykke. Jeg var et sted som ga meg totalt ro i sjela, og jeg visste at det var akkurat der jeg ville være. Jeg hadde funnet noe jeg ville gjøre, og det var kun jeg som hadde tatt den avgjørelsen. Det var ingen som hadde påvirket meg til den avgjørelsen. Det var kun meg, mine egne følelser og egen dømmekraft! Hvem sin avgjørelse er det i dag, når de unge skal finne sin vei å gå? Stoler de på sin egen, eller er de avhengig av at andre der ute går i forveien?

I dag suser jeg fra hustak til hustak. Hopper fra det ene til det andre, i håp om å lande på noe som kan gi meg samme ro.


 

Jeg er en altfor lett påvirkelig sjel, og jeg suger til meg alt fra det ytre rom. Vi kan jo tenke tilbake til før sosiale medier kom og tok balletak på oss. Vi trodde ikke at reklame påvirket oss, før vi plutselig satt med både abflex og ultra toner i fanget... Reklame påvirker i det underbevisste, og det sniker seg inn i porene våre og finner frem til den minste lille celle, om vi vil eller ikke. Så hva nå? I dag er vi omgitt av reklame 24/7. Vi har face, insta, tumblr, snap og etc, og vi suger det til oss som parasitter! Og jeg detter i den samme fallgruven hver gang....

På grunn av mine interesser som trening, alt i hus og hjem, klær, og ellers alt vi kvinner er opptatt av, bugner min instagram konto av dette. Jeg får six packer og sprettrumper tredd over meg med en gang jeg slår på. Og det ene etter det andre perfekte hjem dekorert med de mest perfekte hjemmelagde herligheter fra en overenergisk, vakker og perfekt husmor.Så da vil jo jeg det også. Jeg vil trene, å få kropp fra en annen verden. Jeg vil være en perfekt kone for min mann, og en perfekt mor med et perfekt hjem for mine barn. Jeg skal gjøre det kanon på jobben, få de beste resultater på studier, og jeg skal uten å bli sliten gjøre alt dette med et Colgate smil om munnen. Jeg vil oppnå alt, gjøre alt, være med på alt....

 

Jeg pleier å beskrive meg selv som en svømmende...... Jeg starter alltid ved overflaten. Kroppen ligger lett i vannet, med hodet godt hvilende over vannskorpen. Jeg har total kontroll og ro. Men så blir det tyngre. Som en dupp blir jeg svømmende med tunge skuldre, og vannet slår over meg med litt mer tyngde for hver gang. Etter hvert går jeg under, og jeg ser meg selv kavende under overflaten, hvor jeg desperat prøver å komme opp igjen for luft. Men det blir for tungt, og til slutt synker jeg...... Jeg blir liggende på bunnen å se opp på overflaten. Der oppe flyter alt jeg skulle vært, burde gjort, hadde lyst til... Men det ble for mye, og til slutt kunne ikke tyngden holde meg oppe lenger. Det er på tide å sette seg opp, sparke fra å komme seg opp igjen. Gi seg selv et klyp i armen, å finne tilbake til virkeligheten. På vei opp møter jeg en synkende sixpack, et hjemmelagd brød, et plettfritt hjem, og evig lykke....

Jeg ville så gjerne. Men hvorfor? Var det fordi at JEG ville, eller fordi jeg trodde at det var sånn det bare måtte være. Er det sånn at dersom alt av sosiale medier på et sekund gikk svart, så ville vi alle fly hodeløse rundt som høner? Hadde vi visst hvilken vei vi skulle gå, eller hva vi ville gjort eller vært? Som før, når du bare VISSTE at du ville danse, eller spille fotball, helt ut ifra dine egne følelser og avgjørelser. Vet du med sikkerhet at det du gjør og er i dag, nettopp er fordi DU har valgt det, eller er det fordi du har valgt en vei som SER så bra ut, som du så gjerne vil gå fordi akkurat hun eller han gjør det.....

Det er jo faktisk sånn. At vi alle er helt unike. Vi er helt egne individer, med et særegent DNA. Vi er alle helt forskjellig genetisk bygd sammen. Det betyr, at selv om du VIL være som Arnold på SATS, eller som Design Rita, eller Einstein, betyr det ikke alltid at du KAN. For noen ganger er det faktisk sånn at du rett og slett ikke er bygd sånn. Så om du feiler, betyr ikke det at du er dårligere, eller er mindre begavet. Det er kanskje bare det at det var ikke akkurat dette du var bygd for å gjøre. Når vi innser det, tror jeg vi lettere kan innse at vi ikke kan eller behøver å sammenligne oss med andre. For det er faktisk verken anatomisk,fysiologisk eller genetisk mulig!

Jeg svømmer opp til overflaten igjen og rister av meg bånnslam.. Igjen har jeg kontroll, og jeg kan holde hodet over vann. Så får vi se nå, hvor lang tid det går før neste bølge kommer og slår meg under.

 

Lisa

 

Det er så føkked nå.....

Hos oss er jula litt forsinket i år. Det er IKKE min skyld, men Julie Andem sin... Og Even og Isak, og den forbanna avhengighetsskapende SKAM! Det er som drugs... Som sjokkis! Man bare MÅ ha det! Og når man får det er det så digg at man bare vil ha mer!

Gubbe og unger er stilt på sidelinja, og jeg tror for første gang i forholdet jeg kan si, at jeg tror han kjenner litt på sjalusien...

Men jeg har da ikke ditchet julen helt!! Jeg er opptatt av tradisjoner. Og med dem hører julesanger. Så her kommer julekveldsvisa, bare med en litt bedre vri. Synes jeg da.... SKAMmelig god jul dere!!!!

 



 

melodi: (skal iallefall være...) julekveldsvisa

1. Je har itte vaska gølvet, og itte børi ved.  Har itte sett opp fuggelband, og itte pynte tre.

Har itte tid te hvile, før pc'n er på plass. Så je kan sjekke SKAM sia, og oppdatere att!

 

2. Mens "hjernen er aleine" med dagens lille klipp, sitt gubben rett ved sia ta, og skjønner itte dritt!

For han er itte opptatt av å se på denne gong, der EVAK finner tonen i universet sitt!

 

3. Unga dom har grini, og jommen har dom slåss. Men je har itte ense dom, for je har vært på doss.

Der har je sitti ensom, og sjekka mobil att, før je har måttet ta fatt i hverdagslivets pjat..

 

4. I dag har det vært nissefest som ungen skulle på. Men je har itte hugsi at denni  dag var nå.

Så gubben vart jo irritert og kjefte huden full, for han er joggu oppgitt på dette  SKAMme -tull!

 

5. Så hooking kan je glemme, før je har finni att, fornuften som je hadde før sesongen ble satt.

Men såmmå kan det værra for je har itte tid. Nå er det mere viktig hva Isak'en skal si!

 

6. På Lørda'n sku je bake og åpna skuffen for; å finne frem til natron og sukker og kanel.

Ei tåre presset på da je itte kunne sjå, no anna en' kardemomme i kjøkken skuffen lå.

 

7. Nei, Je er itte 17, og itte er je bi. Og Je er itte manisk og itte er je fri. 

Men je har blitt for hekta på kjærlighetens rus, På Even og på Isak, og et liv i sus og dus.

 

8. Med søvn har det blitt dårlig, og jommen er je trøtt. For Skam er oppi huggu, ja det er nesten støtt. 

Har vørti loco i nøtta, ja det er itte tull. Og hjertet mitt har ofte fått store såre hull.

 

9. Nå håper je at Isak vil att'n Even gå. Og krabber opp til balkongen, hvor Even seff skal stå.

Nå er det tid for rescue, som vi har vente på. Hete blikk og omfavnelser er det vi helst vil sjå!

 

10. Ja det var denni  jula, hvor alt ble satt i stå. Hvor itteno  vart gjort opp seg før SKAM - tv kom på.

Og jommen må ting vente til sesongen er slutt. Så je får ro i sjela, og det blir jul te slutt!

 

Alt er LOVE!

Klem crazy SKAM MOTHERføkker....

Årets høydepunkt-- Over og ut...

Da var dagen her. Den vi venter på fra den slutter året før... Årets jentejulebord. Grunnen til at jeg gleder meg så masse til det, er jo nettopp fordi jeg har verdens beste og diggeste venninner!! Det er aldri et stille øyeblikk, og latteren sitter alltid løst.

Jeg pleier alltid å få super stress på tampen. Jeg suger på å beregne tid, og prioriterer ikke alltid tidsmessig korrekt. Denne gangen fikk jeg i alle fall på meg klærne før alle kom, og jeg tok siste forberedelsene på kjøkkenet sånn halvveis ferdig...

Da var det klart, og jeg kunne ønske velkommen til fæst!

 

Jeg er en skikkelig pyse, og jeg tisser på meg bare noen sier bø til meg- selv om de på forhånd sier at de skal si bø til meg.... Så det å åpne en sjampagne kork er jo drit skummelt. Man vet aldri hvor høyt det smeller, eller hvordan flasken har hatt medfart på forhånd.......  Jepp, man kan jo ikke si at jeg ikke lever uten spenning i alle fall......

 

Jeg ELSKER jula. Og selv om jeg digger alt det minimalistiske og moderne med hvit, sølv og gull jul og sånt, er det noe med det røde som alltid lokker frem   go' følelsen og stemninga i meg.







 

Det å arrangere julebord for 12 gale damer er jo ikke alltid bare bare. Man vil jo at det skal bli bra, og jeg spesielt er veldig opptatt av at ting skal gå på skinner. Det der med at folk sier "Nei nei, ikke tenk på det, det var ikke noe styr i det heeele tatt, jeg har ikke stresset..." Altså det er jo bare løgn. Klart det er stress! Det er stress fra ende til annen, og faktisk nesten helt til middagen er overstått! Om det er fordi man da har fått med seg det viktigste, eller om det er fordi man har fått i seg en dose vin nok til å rett og slett drite mer i hva folk tenker, vet jeg ikke. Men DA slapper jeg av! Jeg merket i dag tidlig at jeg hadde slappet litt mer av enn jeg pleier, for som regel rydder jeg litt underveis. Det hadde jeg ikke gjort nå, og det var ikke LIKE gøy å komme ned trappa i dag tidlig.

 

Jeg er i alle fall glad for at jeg ikke behøver store forberedelser sånn personlig.. Jeg er like nydelig morgen som kveld, like energisk og unektelig opplagt! Så ser det ut som jeg har klodens diggeste bryster...... 

Det vitnes om en god fest da, og det skal man jo ikke klage for!!

 

Det var en som sa i går, at desserten min var spennende. Det var så masse spennende smaker.. Altså, spennende kan jo bety så mangt, og ut ifra det jeg kan se her, tror jeg nok i dette tilfellet at det ikke var direkte positivt.....Alle de spennende smakene ble i alle fall værende i dessert skålen... BUSTED!

 

Uansett, jeg hadde en strålende kveld i går, utrolig hvor fort det går. Jeg er støl i magen etter alle latterkulene, og jeg kan nå si at jeg sitter igjen med ganske mange "fine" bilder i hodet. Vi hadde en lek i går, som gikk på at jeg hadde stilt 5 spm til alle mannfolka våre. 5 spm som gikk på det å beskrive sin frue vedr alt fra morgenstell til favoritt kveld, og stilling i sengehalmen. For å si det sånn. Visste jeg ikke mye om jentene mine før, gjør jeg det i alle fall nå. Jeg kommer aldri til å se på en sprettball eller høre "finaste eg veit", på samme måten igjen..... Jeg må si at jeg er utrolig imponert over gutta som traff spikeren så på hue! Kanskje bortsett fra hun som ble beskrevet som hengende fra lysekrona....  Intime detaljer avsløres selvsagt ikke, men jeg tror noen gikk hjem med en litt bedre selvfølelse i går, for å si det sånn...... Gutter vet hvordan å legge inn gode aksjer!

Og nå er det over--- 3 dager med forberedelser, så er det over på noen timer! Men FOR noen timer! Og uansett hvor mye tid,, energi stress og forberedelser er det ALT verdt det!!! Jeg er ikke 18 lenger, og det merkes godt at det skjedde noe med skrotten i går. Foruten å ha sitti på ramma opp til flere ganger allerede, har jeg strekk i ryggen, hælene er vonde av for stive Akilles sener, noen har sikkert tuppa meg i kneet, for det henger ikke helt sammen i dag, og i natt var jeg oppe minst hundre ganger. Annenhver gang for å drikke og tisse... Jeg våknet flere ganger av at leppene satt fast i tenna, og kjeften higret etter vann! Det var ikke mulig å sleike seg rundt munnen, for det kjentes som den var stappet med bomull.

Søndag, andre advent... Snart invaderes huset med mann og barn igjen, og livet fortsetter som før. Litt hanglete og skrall tar jeg tak i dagen, mens jeg gleder meg til neste år !!

 

Takk for en herlig kveld jenter!!!!

 

En som fikk seg en god dose selvtillitt i går i alle fall...


Thumbs up ja.....

SAMSUNG CAMERA PICTURES





Jeg fikk vite på polet hva man shotter med om dagen. Jeg tror ikke jeg har shotet siden..... never... Så hva passer vel bedre enn litt polka gris??

Ho hoho---




Vi fikk også besøk av min store favoritt SIA!!!

Mangler noen da, men vi klarte da å lage en go'gjeng lell.....


Skjer med hatten din'a?...

Og igjen står det to etterlatte sko.. Håper eieren ikke stakk av sted i sokkelesten da..

Og i dag skal jeg kose meg!! Det er jo noe av det diggeste med å være vertinne! Det drypper jo ALLTID noe på vertinna!! YOHOOO 

 

TUSEN TAKK JENTER!!!!!!!

LOVE U SO!!

KOS OG KLEM!!

Ps.. jeg får vel nok en gang beklage dårlig bildekvalitet da... Hvem har kibba kameraet mitt?!

Nå er jeg dypt ulykkelig!!!

Nå har jeg særiøst gått helt ut av mitt slappe skinn! Jeg har skikkelig kjærlighetssorg, og er deppa! Skikkelig DEPPA!

Og er dere like hekta på skam som meg, og ikke vil høre sensitiv informasjon, IKKE LES VIDERE!!

Som dere har lest tidligere, ble jeg jo SKAM infisert i sesong 2, da William og Nora blåste liv i eggstokkene igjen og fikk oss til å gjenoppleve den deilige fantastiske ungdomsskjærligheten! Nå er det Isak og Even. Romeo og Julie, den episke sesongen, med kjærlighet som river deg i hjerterota! Jeg er rett og slett hekta. Og når jeg sier hekta, så prater vi på niva; jeg fungerer ikke uten å oppdatere skam profilen hvert 5 ledige minutt-hekta! Det er som da jeg begynte med candy crush. Jeg så disse sukkertøyene overalt, og drømte om de om natta! JEG LEVER i Skam! Jeg føler Isak, med Isak, og sjekker telefonen min i håp om at Even har svart. Jeg er ikke på face, ikke på insta, jeg skriver ikke blogg, og jeg bruker all min LEDIGE tid på skam! Ok, så nå har jeg fått understreket hvor avhengig jeg er. Nå har hele min skam verden falt i grus. Vi har alle sett tegnene. Even med sin forkjærlighet for episke kjærlighets historier, hvor noen bare må dø. De parallelle universene, uvissheten, hjernen er alene, mørke sider... Nå, når jeg har lest det jeg har lest, blir dette logisk. Even må dø! Alle tegnene er der, og plutselig står det der. Svart på hvitt! Even dør! Mitt hjerte stopper!! Jeg faller i transe og får ikke sove! Kan det være sant? Jeg håper jo selvfølgelig at en av dere  der ute nå, kan fortelle meg at det som står på IMDB ikke behøver å være sant!!??? Der står det nemlig, om Henrik Holm; Spiller 6 episoder i Skam, der han tragisk dør i en trafikk ulykke i 7 episode!!! Det er NÅ det! Er det derfor han ikke svarer Isak? Og hva slags historie er det? De har jo ikke fått pratet sammen engang! Eller lar de oss se det først, glede oss over gjenopptatt LOVE, for så å rive han ut av livene våres igjen? Jeg får det ikke til å stemme!

 



 

Så nå har jeg bestemt meg. Nå skal jeg ikke se mer. Jeg tør jo ikke!! Hva om de nå kommer med det triste klippet! Det virker jo logisk nå. Men dersom det er tilfelle,  skal jeg bare ta mitt eget liv tilbake! Jeg må klype meg i armen, og vekke meg selv. Si at dette faktisk bare er en serie... Og uten Even MED Isak, gidder jeg ikke heller, jeg boikotter.. Hvem andre skal han liksom hooke med, ESKILD? Nope!! Hva er greia med det? Holde oss på pinebenken i 3 episoder, for så å la Even dø. Og på de 3 siste episodene skal da Isak være ødelagt?? Skjønner det ikke! Men "fint" for meg da. Så kan jeg kanskje få konsentrert meg om andre ting.. Hadde jeg bare ikke vært så forelska, så trist, så forbanna! Den serien har virkelig gått under huden på meg.

Jepp, så da håper jeg at du der ute kan si til meg, at dette ikke stemmer!! Si at jeg fortsatt kan vente meg Even og Isak i het omfavnelse, falle i dyp kjærlighetstranse igjen, og gjenoppleve den gode herlige unge kjærligheten!

PLIIIIIIIIIS

Må bare sjekke eeeeen gang til. Kanskje det er et livstegn der...

Lisa 

Unnfanget på utedass, langt inni skogen den grønne...........

Har dere noen gang lurt på hvorfor dere ble som dere ble? Jeg tenker jo som sagt GANSKE mye. Om det er noe som er viktig og smart vet jeg ikke, men jeg grubler en del. Så klart, det med opprinnelsen har jeg jo tenkt  litt på.  OM det kunne hatt noe å si dersom atte, hvis om atte... Og i ungdommen kunne jeg jo ofte lure på hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, og hva som gjorde at det ble slik og ikke slik.

Jeg var jo, som de fleste har fått med seg nå, ikke særlig fornøyd med meg selv når jeg var yngre. Og jeg kan huske at jeg ofte følte litt aggresjon mot Gud som hadde lagd meg sånn. Noe har jeg nok fått ut av grublingen, for jeg skjønner jo nå, at Gud på ingen måte hadde noe med det å gjøre. Håper jeg. Jeg tror mamma holdt seg på matta... MEN jeg husker en ting som jeg klandret de for, og det var nesevalget og ørefeil.. Jeg har nemlig et vrangt øre. Og jeg fikk alltid høre at det var fordi at Pappa hadde hatt for dårlig tid. Jeg skjønte ikke hvordan  hans tidspress kunne gå ut over mine ører, men jeg husker at jeg ønsket han kunne tatt seg litt bedre tid, for det var andre ting jeg kunne ha tenkt meg litt annerledes også... Men etter hvert som tiden gikk, skjønte jeg jo hva hun mente.. Mamma har alltid vært ganske åpen om ting, og det falt henne aldri inn at vi IKKE var så interessert i hvor eller hvordan de mekka oss. Vi kan vel i alle fall konkludere med at verken jeg eller broren min er direkte kjærlighetsbarn. Altså de som blir unnfanget i het elskov foran peisen i en hytte på fjellet et sted, mens vinden uler utenfor. Snøen har begravd hytta, og alt man kan og vil gjøre, er å ligge i hverandres favn hele dagen, besatt av hud og øyekontakt 24/7. For dersom mine ører er vrange fordi pappa hadde dårlig tid, kan jeg se langt etter den romantiske versjonen. Og min bror stakkar, ble unnfanget under et fylleknull på en utedo et sted jeg ikke husker nå... Jeg håper de var fulle i alle fall, for ellers måtte det ha vært noe annet galt med dem, som stikker på en utedass for å varme seg..

Uansett, det var jo egentlig ikke mine foreldres sexliv jeg skulle fortelle om, gud forby.

 Jeg skulle frem til disse ørene mine. Det er jo ikke det at de har plaget meg sånn rent kosmetisk. Folk har liksom ikke skygget banen for at jeg har et vrangt øre; "æsj, ikke prat med hu der, hun har et vrangt øre" Eller, "Faen, hadde det ikke vært for det vrange øret der, kunne jo Lisa vært den reima!"... Nei, det er liksom ikke sånn. Men for MEG har det vært noen utfordringer underveis ellers !  For utenom gjentatte ganger til legen for tømming av ørevoks, som ofte fører til ørebetennelse, er det jo for eksempel at jeg ikke kunne ha ørepropp i det øret. Alle fikk jo ørepropper på et tidspunkt, som de bare stakk inn i øra. Det så jo ikke ut som de hadde noe der i det hele tatt, cool liksom. Så kom jeg. Med øreklokker store som hørselsvern! Og de har jeg jo blitt hengende med, til den dag i dag. I dag er det jo litt in igjen, så det går jo greit, om man skal tenke på det.. Men rent praktisk er det ikke. Jeg trener mye variert, hopper og spretter en del også. Med klokker blir det stort, varmt og klamt. Og de sitter jo ikke støpt på hue. Ørepropper har jeg prøvd alle varianter av. De med rund form, og de med litt spist hode. De med gummipropp, de med snurr bak øret og de med bare en ?pinne? man stapper inn. Ingen har fungert optimalt. Og har de funket, har det vært andre ting, som eksempel  for dårlig lyd. Det har ikke vært noe kinder egg for å si det sånn!

MEN, i går var jeg på Expert Strømmen (her) og kjøpte meg nye propper. Altså, det er nesten en skam å kalle dem propper, for de er så fine. Uansett. Expert har fått et samarbeid med Kygo, og har fått inn flere varianter av ørepropper/klokker. Ikke bare ser de kule ut, men de er trådløse, vannresistente, OG DE PASSER I DET VRANGE ØRET!!! Det er helt gull! Jeg har ikke fått prøvd dem på en økt enda. Den vanlige hjemme logistikken har ikke gitt meg rom enda.. Men gjett om jeg gleder meg til å prøve dem ut! Det er nesten så jeg tilgir Gud, mamma, og pappa med dårlig tid! Har jeg nå endelig funnet noe som kan funke for disse ørene, som er et resultat av slurveri?!  Stay tuned, Jeg vil komme med oppdatering. Kanskje det kan være en fin gave til noen du kjenner? HOT julegavetips i alle fall! Det finnes et par varianter, men jeg har valgt trådløse. De hindrer de kavete armene mine å surre seg inn i ledningen hele tiden. Senest forrige dagen klarte jeg å slå krøll på ledningen, så jeg nappet telefonen ut av lomma si, og ned i kanten av apparatet. Knuste ikke, men sprekk ble det! Jeg bannet og svertet mens jeg viklet meg ut av ledningsstyret igjen..... DRITT.

 

Det rareste er, at den faktisk passer bedre i det vrange øret, enn det som liksom skal være normalt....



Utvalget av Kygo produkter. Nice, sant?


 Følger med en liten veske, dobbelt opp av "propper", lader (ca batteritid er 8 timer) og en fin eske.




 

Ok, prates!

Lisa

17.11.2016

Har dere noen gang lurt på hvorfor dere ble som dere ble? Jeg tenker jo som sagt GANSKE mye. Om det er noe som er viktig og smart vet jeg ikke, men jeg grubler en del. Så klart, det med opprinnelsen har jeg jo tenkt  litt på.  OM det kunne hatt noe å si dersom atte, hvis om atte... Og i ungdommen kunne jeg jo ofte lure på hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, og hva som gjorde at det ble slik og ikke slik.

Jeg var jo, som de fleste har fått med seg nå, ikke særlig fornøyd med meg selv når jeg var yngre. Og jeg kan huske at jeg ofte følte litt aggresjon mot Gud som hadde lagd meg sånn. Noe har jeg nok fått ut av grublingen, for jeg skjønner jo nå, at Gud på ingen måte hadde noe med det å gjøre. Håper jeg. Jeg tror mamma holdt seg på matta... MEN jeg husker en ting som jeg klandret de for, og det var nesevalget og ørefeil.. Jeg har nemlig et vrangt øre. Og jeg fikk alltid høre at det var fordi at Pappa hadde hatt for dårlig tid. Jeg skjønte ikke hvordan  hans tidspress kunne gå ut over mine ører, men jeg husker at jeg ønsket han kunne tatt seg litt bedre tid, for det var andre ting jeg kunne ha tenkt meg litt annerledes også... Men etter hvert som tiden gikk, skjønte jeg jo hva hun mente.. Mamma har alltid vært ganske åpen om ting, og det falt henne aldri inn at vi IKKE var så interessert i hvor eller hvordan de mekka oss. Vi kan vel i alle fall konkludere med at verken jeg eller broren min er direkte kjærlighetsbarn. Altså de som blir unnfanget i het elskov foran peisen i en hytte på fjellet et sted, mens vinden uler utenfor. Snøen har begravd hytta, og alt man kan og vil gjøre, er å ligge i hverandres favn hele dagen, besatt av hud og øyekontakt 24/7. For dersom mine ører er vrange fordi pappa hadde dårlig tid, kan jeg se langt etter den romantiske versjonen. Og min bror stakkar, ble unnfanget under et fylleknull på en utedo et sted jeg ikke husker nå... Jeg håper de var fulle i alle fall, for ellers måtte det ha vært noe annet galt med dem, som stikker på en utedass for å varme seg..

Uansett, det var jo egentlig ikke mine foreldres sexliv jeg skulle fortelle om, gud forby.

 Jeg skulle frem til disse ørene mine. Det er jo ikke det at de har plaget meg sånn rent kosmetisk. Folk har liksom ikke skygget banen for at jeg har et vrangt øre; "æsj, ikke prat med hu der, hun har et vrangt øre" Eller, "Faen, hadde det ikke vært for det vrange øret der, kunne jo Lisa vært den reima!"... Nei, det er liksom ikke sånn. Men for MEG har det vært noen utfordringer underveis ellers !  For utenom gjentatte ganger til legen for tømming av ørevoks, som ofte fører til ørebetennelse, er det jo for eksempel at jeg ikke kunne ha ørepropp i det øret. Alle fikk jo ørepropper på et tidspunkt, som de bare stakk inn i øra. Det så jo ikke ut som de hadde noe der i det hele tatt, cool liksom. Så kom jeg. Med øreklokker store som hørselsvern! Og de har jeg jo blitt hengende med, til den dag i dag. I dag er det jo litt in igjen, så det går jo greit, om man skal tenke på det.. Men rent praktisk er det ikke. Jeg trener mye variert, hopper og spretter en del også. Med klokker blir det stort, varmt og klamt. Og de sitter jo ikke støpt på hue. Ørepropper har jeg prøvd alle varianter av. De med rund form, og de med litt spist hode. De med gummipropp, de med snurr bak øret og de med bare en ?pinne? man stapper inn. Ingen har fungert optimalt. Og har de funket, har det vært andre ting, som eksempel  for dårlig lyd. Det har ikke vært noe kinder egg for å si det sånn!

MEN, i går var jeg på Expert Strømmen (her) og kjøpte meg nye propper. Altså, det er nesten en skam å kalle dem propper, for de er så fine. Uansett. Expert har fått et samarbeid med Kygo, og har fått inn flere varianter av ørepropper/klokker. Ikke bare ser de kule ut, men de er trådløse, vannresistente, OG DE PASSER I DET VRANGE ØRET!!! Det er helt gull! Jeg har ikke fått prøvd dem på en økt enda. Den vanlige hjemme logistikken har ikke gitt meg rom enda.. Men gjett om jeg gleder meg til å prøve dem ut! Det er nesten så jeg tilgir Gud, mamma, og pappa med dårlig tid! Har jeg nå endelig funnet noe som kan funke for disse ørene, som er et resultat av slurveri?!  Stay tuned, Jeg vil komme med oppdatering. Kanskje det kan være en fin gave til noen du kjenner? HOT julegavetips i alle fall! Det finnes et par varianter, men jeg har valgt trådløse. De hindrer de kavete armene mine å surre seg inn i ledningen hele tiden. Senest forrige dagen klarte jeg å slå krøll på ledningen, så jeg nappet telefonen ut av lomma si, og ned i kanten av apparatet. Knuste ikke, men sprekk ble det! Jeg bannet og svertet mens jeg viklet meg ut av ledningsstyret igjen..... DRITT.

 

Det rareste er, at den faktisk passer bedre i det vrange øret, enn det som liksom skal være normalt....



Utvalget av Kygo produkter. Nice, sant?


 Følger med en liten veske, dobbelt opp av "propper", lader (ca batteritid er 8 timer) og en fin eske.




 

Ok, prates!

Lisa

Neida, jeg har ikke bæsja på meg....

I dag, når jeg kom ut fra SATS, fikk jeg spørsmål fra en bekjent om det gikk bra med meg.. Vedkommende trodde jeg var skadet og trengte hjelp... Etter en kort samtale sa hun at det egentlig så ut som jeg hadde bæsja på meg. Neida, betrygget jeg. Ikke er jeg skadet, ikke har jeg fått en kjepp i ræva og ikke har jeg bæsja på meg - Jeg har bare trent bein.... Enig i det. Det ser ikke alltid like kult ut når du går UT av SATS. I alle fall ikke med trente ben. De føles som gele, og det ser jo absolutt ut som du trenger medisinsk hjelp eller et toalett- I GÅR! Men heller det, enn å være av de som ser ut som de har driti på seg på vei INN på SATS. De med aaaaltfor store baller, og "vinger" de kunne ha letta med! Det er akkurat disse personene som også kommer i singlet, som ser mer ut som borat badedrakt. Den har bare tynne tråder som henger over Popeye (skippern) kassa, og henger løst over en pitteliten stuss.. De kan nesten ikke bevege seg. Skal ikke dra inn denne gruppen så mye altså, men det er utrolig artig å se alle de forskjellig typene på et treningssenter. Og denne typen mennesker slutter ikke å overraske meg. Etter et hvert sett blir de stående å flekse eller hoppe disse brystene sine opp og ned, frem og tilbake. De klemmer på biceps, og blåser seg opp som en tiur i pardans. Men det finnes ikke et snev av bekymring for den lille stussen! Altså denne stakkar'n som skal holde dette fjellet av en overkropp oppreist! Det stusser jeg veldig på... (tog du han? stusser på....fnis)

Ok, nok om det! Jeg så litt sånn ut i dag jeg og. Altså ikke sånn i hengete singlet og hoppende bryst, men med sånn; -store baller- gange... Jeg har jo nemlig fått vite ett og annet etter et par helger på kurs, og tenkte jeg skulle begynne på et nytt program...

Nå har det seg sånn da, at jeg har egentlig aldri hatt noen  problemer med stussen.. Den har liksom bare alltid vært der, og vært grei liksom. Fikk jo en og annen bemerkning i mine yngre dager, og har vel vært heldig med greie rompe gener. Når man skal være uheldig med alt annet av gener, er det jo snilt å i alle fall ha noe fint å bæsje med.... Men etter hvert, begynte jo denne rompa å sægge litt. Altså det var som om det på en måte gikk hull på den som var der, og lekket luft ned til etasjen under. Så fikk jeg ikke bare to rompebaler, men fire. De to nye ligger som ekstra fyll rett under den opprinnelige, på en måte, og lager to digge pølser når jeg for eksempel trer på meg en trang bukse. Når jeg tøyer ut, ser det ut som om disse pølsene bare renner nedover låret som en deig... Det irriterer fletta av meg! Så, jeg har da TRODD at jeg har trent stuss godt, med å stå og jokke med et par vekter i utfall.. Gjø'kke det vøtt. Så nå, NÅ har jeg trent! Jeg har funnet ut at for å styrke knærne mine, må jeg trene bakside lår, og for å få putta opp igjen de fillene som har detti ned fra stussen, må jeg trene TUNGT! OG MYE. Ikke at det var en overraskelse, men jeg har fått et par tips om endringer av øvelser. Og jadda, må si at det merkes! Som sagt; Når man går ut, og folk stopper deg fordi de tror du trenger hjelp til toalettet, så har du gjort noe riktig, tenker jeg...  

Så, nå ligger jeg her, og her blir jeg nok også. For det kjennes som om jeg revner når jeg reiser meg opp. Men det er greit.. Så kan jeg sjekke om det har skjedd noe på SKAM fronten den siste halvtimen siden sist jeg sjekket også..........(hilsen Lisa 14 år...) 

Så, om du ser at jeg beveger meg litt rart i gatene fremover, er det ikke noe farlig altså. Det er bare det at jeg jobber med de to ekstra rompeballene...


Jeg vet jeg ikke har baller altså, men nå vet jeg i alle fall hvor irriterende de kan kjennes ut mellom der... Jeg går som om jeg skulle hatt tidenes utstyrsliste...

 

Have a Nice one

Lisa

 

Inni min lille boble.......

Vakuum, boble, egen verden... Der er jeg nå. Har vel egentlig vært det de siste ukene. Eller, boble? Jo,  det føles sånn. Men egentlig er det jo bare livet som skjer. Det er bare det at jeg har nedprioritert andre ting som EGENTLIG ikke skal være så viktig.. Som sosiale medier, blogg etc. Det er jo et behov vi har skapt selv. En tids tyv som stjeler dyrebar tid, som vi kan bruke på så mye annet, som virkelig er verdifullt - eller i alle fall BURDE være det! Så det er jo egentlig den der sosiale medier, og sjekke tlf hvert 5 minutt, som er boblen..

Det er utrolig mye som skjer i livet mitt akkurat nå. Jeg skal bytte jobb, jeg studerer. Og ja, DET er en omveltning. Jeg digger det jeg gjør, for det er utrolig interessant og spennende, men det er driiit vanskelig. Det er ikke bare bare å sette seg ned for å lese. På torsdag tenkte jeg akkurat det, at jeg skulle få sneket meg til en halvtime mens ungene hadde kompiser på besøk. Men du vet, det ER ikke så lett som man skulle tro. Det er jo et "mamma!!" hvert 5 sekund, og et eller annet de skal ha hjelp med. Kaffen var klar, pad og notatblokk på fanget, rigget meg til i sofan... Men etter pannekake middag for 6 personer, altså da et par timer senere, er jo klokka der, at disse kompisene plutselig en etter en skal hjem igjen, og mine barn igjen blir "alene". Da er det jo mer mamma enn ever. Så, konsentrasjon er no dritt for å si det sånn!!Jeg fikk kanskje 10 minutter da. Og DET er jo bra...

 

 



 

Kenneth har begynt å komme seg til hektene igjen etter operasjonen nå, og det er digg! Jeg merker at han faktisk bidrar litt i heimen likevel, for når han virkelig er slått ut, er det noe skikkelig dritt. Eller så er det bare det, at jeg bruker så mye tid på å irritere meg over at han egentlig bare er i veien for alle de huslige gjøremålene, at det føles mer stressende enn det egentlig er. Altså, det har blitt et hull i sofan vår nå. Kenneth sitter oftes på den ene siden, og han pleier å etterlate seg en liten grop. Nå ser det mer ut som et sort hull, og putene er helt kræsja! Tror han liker det litt. For nå kan han ligge hele dagen å se på Suits, og tillate seg mer kos fordi det liksom er så synd på han. (Er jo litt synd på han da, men ikke si at jeg sa det..) Og det er jo ikke ofte han slapper av, så tror han synes det er best å ha en unnskyldning for å gjøre det. Greia er bare det at han har liksom ikke vært tilstede. Han har jo vært der, men likevel ikke om du skjønner. Det er som om han har hatt på seg en maske, og at han har trodd at bak den masken var han alene. At vi ikke kunne se han. Som om han liksom er så tynn og liten at han har forsvunnet i interiøret....  Men nå kan jeg se et smil igjen, og energi og oppmerksomhet til oss andre er også litt tilbake.  Og nå skal han visst jobbe overtid igjen også, så da er det vel bra igjen da... Han har jo mark i ræva den gutten..

Men vakuum, ja det har det vært. Et sånn ? studere- "syk" kenneth- barn -jobb vakuum..  Men det er vel akkurat sånn det skal være, er det ikke? Det burde jo heller føles som et vakuum når jeg bare sitter med oppdatering av blogg, facebook, insta etc? Greia er bare at vi har blitt så avhengig, at det har blitt en del av oss. Og det går så langt at vi glemmer hva hverdagen egentlig skal handle om. Jeg må innrømme at det har vært deilig å ha mindre fokus på det. Det hjelper meg til å slappe av, og være mer i nuet hjemme hos meg selv. Jeg har konsentrert meg mer om hva VI skal ha til middag, enn å lese om hva alle andre skal spise, eller gjøre. Selv om dette skaper en liten følelse av å gå glipp av noe, er det samtidig deilig å slippe "stresset" det fører med seg. Kenneth og jeg har faktisk sett hverandre på sengekanten i det siste også. Fordi ingen av oss må sjekke face først... "Men heisann, er det sånn du ser ut i undisen", liksom... Ok, kanskje gå tilbake til face da...  Hehe. Så har det seg jo også sånn, at jeg ble skikkelig-alvorlig, SKAM-ifisert når skam begynte på sin andre sesong. Og nå, etter sesongstart nr 3, er det ikke blitt bedre. Snarere tvert imot. Jeg er HEKTA- sjuk i hue lissom! Så, om det skal prioriteres skjermtid, er det de hundre tusen gangene jeg er inne for å sjekke om det har kommet nye "snutter" derfra. Jiiises, er det mulig å bli så ødelagt!? Jeg prater med Kenneth om Isaak og Even, som om det skulle vært bekjente av oss!

 



 

Ellers, har det jo skjedd mye på hytta i det siste, så det skal vel komme en oppdatering der etter hvert også.  Etter noen skritt tilbake, er vi nå på vei igjen, og vi fortsetter håpet om en snørik og julete jul på fjellet!

 


Fra Fredag, da gutta var oppe for å lesse av skifer til peisen... Utelysene er på plass, og det begynner da å se rimelig idyllisk ut, gjør det ikke?
 

Jepp, en liten update. Vi prekæs godtfolk J

Lisa

 

 

14.11.2016

Vakuum, boble, egen verden... Der er jeg nå. Har vel egentlig vært det de siste ukene. Eller, boble? Jo,  det føles sånn. Men egentlig er det jo bare livet som skjer. Det er bare det at jeg har nedprioritert andre ting som EGENTLIG ikke skal være så viktig.. Som sosiale medier, blogg etc. Det er jo et behov vi har skapt selv. En tids tyv som stjeler dyrebar tid, som vi kan bruke på så mye annet, som virkelig er verdifullt - eller i alle fall BURDE være det! Så det er jo egentlig den der sosiale medier, og sjekke tlf hvert 5 minutt, som er boblen..

Det er utrolig mye som skjer i livet mitt akkurat nå. Jeg skal bytte jobb, jeg studerer. Og ja, DET er en omveltning. Jeg digger det jeg gjør, for det er utrolig interessant og spennende, men det er driiit vanskelig. Det er ikke bare bare å sette seg ned for å lese. På torsdag tenkte jeg akkurat det, at jeg skulle få sneket meg til en halvtime mens ungene hadde kompiser på besøk. Men du vet, det ER ikke så lett som man skulle tro. Det er jo et "mamma!!" hvert 5 sekund, og et eller annet de skal ha hjelp med. Kaffen var klar, pad og notatblokk på fanget, rigget meg til i sofan... Men etter pannekake middag for 6 personer, altså da et par timer senere, er jo klokka der, at disse kompisene plutselig en etter en skal hjem igjen, og mine barn igjen blir "alene". Da er det jo mer mamma enn ever. Så, konsentrasjon er no dritt for å si det sånn!!Jeg fikk kanskje 10 minutter da. Og DET er jo bra...

 

 



 

Kenneth har begynt å komme seg til hektene igjen etter operasjonen nå, og det er digg! Jeg merker at han faktisk bidrar litt i heimen likevel, for når han virkelig er slått ut, er det noe skikkelig dritt. Eller så er det bare det, at jeg bruker så mye tid på å irritere meg over at han egentlig bare er i veien for alle de huslige gjøremålene, at det føles mer stressende enn det egentlig er. Altså, det har blitt et hull i sofan vår nå. Kenneth sitter oftes på den ene siden, og han pleier å etterlate seg en liten grop. Nå ser det mer ut som et sort hull, og putene er helt kræsja! Tror han liker det litt. For nå kan han ligge hele dagen å se på Suits, og tillate seg mer kos fordi det liksom er så synd på han. (Er jo litt synd på han da, men ikke si at jeg sa det..) Og det er jo ikke ofte han slapper av, så tror han synes det er best å ha en unnskyldning for å gjøre det. Greia er bare det at han har liksom ikke vært tilstede. Han har jo vært der, men likevel ikke om du skjønner. Det er som om han har hatt på seg en maske, og at han har trodd at bak den masken var han alene. At vi ikke kunne se han. Som om han liksom er så tynn og liten at han har forsvunnet i interiøret....  Men nå kan jeg se et smil igjen, og energi og oppmerksomhet til oss andre er også litt tilbake.  Og nå skal han visst jobbe overtid igjen også, så da er det vel bra igjen da... Han har jo mark i ræva den gutten..

Men vakuum, ja det har det vært. Et sånn ? studere- "syk" kenneth- barn -jobb vakuum..  Men det er vel akkurat sånn det skal være, er det ikke? Det burde jo heller føles som et vakuum når jeg bare sitter med oppdatering av blogg, facebook, insta etc? Greia er bare at vi har blitt så avhengig, at det har blitt en del av oss. Og det går så langt at vi glemmer hva hverdagen egentlig skal handle om. Jeg må innrømme at det har vært deilig å ha mindre fokus på det. Det hjelper meg til å slappe av, og være mer i nuet hjemme hos meg selv. Jeg har konsentrert meg mer om hva VI skal ha til middag, enn å lese om hva alle andre skal spise, eller gjøre. Selv om dette skaper en liten følelse av å gå glipp av noe, er det samtidig deilig å slippe "stresset" det fører med seg. Kenneth og jeg har faktisk sett hverandre på sengekanten i det siste også. Fordi ingen av oss må sjekke face først... "Men heisann, er det sånn du ser ut i undisen", liksom... Ok, kanskje gå tilbake til face da...  Hehe. Så har det seg jo også sånn, at jeg ble skikkelig-alvorlig, SKAM-ifisert når skam begynte på sin andre sesong. Og nå, etter sesongstart nr 3, er det ikke blitt bedre. Snarere tvert imot. Jeg er HEKTA- sjuk i hue lissom! Så, om det skal prioriteres skjermtid, er det de hundre tusen gangene jeg er inne for å sjekke om det har kommet nye "snutter" derfra. Jiiises, er det mulig å bli så ødelagt!? Jeg prater med Kenneth om Isaak og Even, som om det skulle vært bekjente av oss!

 



 

Ellers, har det jo skjedd mye på hytta i det siste, så det skal vel komme en oppdatering der etter hvert også.  Etter noen skritt tilbake, er vi nå på vei igjen, og vi fortsetter håpet om en snørik og julete jul på fjellet!

 


Fra Fredag, da gutta var oppe for å lesse av skifer til peisen... Utelysene er på plass, og det begynner da å se rimelig idyllisk ut, gjør det ikke?
 

Jepp, en liten update. Vi prekæs godtfolk J

Lisa

 

 

Krig, fred og indre ro og sånn.........

Denne lørdagen startet som så mange andre, i full krig... Gutta fant ALT å krangle om, og var skikkelig mugne hele formiddagen. Matheo stod opp kl 06, og Liam var oppe litt før 07. Det er jo akkurat det man tror man slipper unna, om de legger seg senere på fredagen. Men nope, ikke her i huset. Det kom jo som alle sikkert har fått med seg, greit med snø i natt. Så Liam ville ut å leke allerede 07.50.... Så, før kl var 08.30 i dag, hadde jeg tatt en maskin med tøy, hengt opp en vask, tatt oppvaskmaskinen, fått begge ungene ut, måkt og flyttet bilen, måkt inngangen, tatt kaffe på sengen med dagens ("dritt") episode av SKAM, tent stearinlys og begynt på frokost! Men jeg gjorde det ikke plystrende, for å si det sånn.....!

Kenneth har vært gjennom en liten operasjon nå. Den tredje etter et par lege tabber... Jeg SKJØNNER at han har vondt, og jeg vet at han ikke skal løfte noe og sånt, MEN!! Jeg passet på å snøfte og stønne litt ekstra når jeg ryddet i dag. Ikke for at han skulle gjøre det for meg, men kanskje for at han kunne få det trynet opp av PC'en! Jeg HATER den pc'en!! For å si det sånn, det ER ikke behov for p-piller og spiraler, for pc mannfolk er så preventivt i seg selv!! Ikke hører han, ikke ser han, og ikke bryr han seg heller... Jepp, drit sexy!

Uansett, han KUNNE klart å koke egg, finne klær til ungene, PRATE til ungene - når de satt i nakken på hverandre, eller bare giddi å spørre om det var NOE han kunne gjøre. Eller??? Så, stemningen var ikke akkurat gull på denne kanten heller, da han måtte klappe sammen pc'en. Men det viste seg å ikke være så mye å "tjene" på det, da han heller satt seg i sofaen, og sovnet.....

Da ble redningen at jeg hadde fått billetter til Kids Expo på varemessa. Ikke at jeg hadde så lyst til å gi dette til ungene nå, når alle bare var mugne og grinete, men nå hadde jeg da disse billettene.... Det var på tide å slå seg selv et par ganger i trynet, og omstille seg. Nå var det ungene i fokus, og jeg måtte bare finne frem tålmodighet og ro i sjela. Som Liam sa her om dagen: "Mamma, når jeg blir veldig sint, mediterer jeg, og finner frem til min indre ro...." Altså... hvem er det han vanker med egentlig?? Dalai lama!? Men ok, kanskje jeg kunne lære noe av dette.... Så jeg prøvde å finne min indre ro, før vi entret den store lekegrinda!

Hovedgrunnen til at vi var her, var for at Liam skulle få se sin store helt, NoobWork. Og kl 13 skulle han sitte å signere på stand for komplett.no. Når vi kom 12.30 var det allerede kø fra standen, og rundt HELE messa! Jeg kødder ikke, når vi gikk på andre siden av messa, stod folk i kø derfra! Vi droppa det. Men Liam fikk stått ved siden av han, og det var greit inntil videre. For å vente mens køen forhåpentligvis ble litt mindre, var det nok å bedrive tiden med. Og siden jeg nå hadde satt hjernen på "ungemodus", var det nå helt greit å la de suse og dulle med det de ville. På barnas premisser, kan vi vel si...

 



Når køen var lang herfra til evigheten, var Liam glad bare han fikk snust litt på Noobwork. Men jeg trooor han gjerne ville litt mer...




Jeg hadde ikke funnet NOK indre ro til å stille meg i denne køen, som ikke tok slutt før du hadde rundet hjørnet der borte, og enda litt lenger innover...... Stakkars sjel som skulle signere for alle disse.......

 






Så vi tok en tur innom noen andre store helter. Disse har jo vært (og er kanskje enda), i alle våres hjerter i flere generasjoner. Utrolig hvor respekt ungene har for folk i kostymer... De brukte en liten stund for å sondere terrenget, før de endelig hadde mot nok til å gå bort til dem.

 





Det var flere stander der vi kunne delta i konkurranser. Her skulle vi bygge lego tårn, så høyt vi kunne på 30 sek. Det var gøy! Faktisk så gøy, at jeg måtte prøve 2 ganger. Siden alle stod i signeringskø hos Noobwoork, var det ikke så ille med folk andre steder.

 



Det var til og med plass rundt bordet for å pynte pepperkaker. Og her var det ikke snakk om å spare på pynten, for å si det sånn.....



Man KAN skimte en stakkars pepperkakemann under der et sted.... Den smakte nok i alle fall, for den gled ned på bare noen sekunder...

 



Så fikk de være med forsker fabrikken å lage ekte slim. Det var stas. Helt til Matheo puttet den i bagen sin, og det ble slim overalt! .... Når vi nå endelig hadde fått vekk all tyggisen han hadde klint utover og inni hendene sine.......... Den gutten....


 




 







Det var masser av Lego der! Utstillinger av byer, biler, figurer, eget basseng fylt av blå lego som barna kunne "bade" i, og selvfølgelig nok å kjøpe....

Og DET er jo alltid en uting med de barna våre. De skal ha ha og ha. Og det er vel vår skyld da... Men uansett. Jeg blir så lei meg. Når vi gjør dette, og likevel blir de sure og grinete om de ikke får noe! Og det er jo ikke sånn at de ikke får NOE, de får bare ikke akkurat det de vil ha! Så, jeg tenkte, etter en krangel med Liam der inne, at ettermiddagen skulle ende akkurat slik den hadde begynt....


Men så... Køen hadde endelig begynt å snevre seg inn, og vi så vårt snitt til å komme med i signeringshurven.. Hjertet mitt døde litt, da mannen i høytaleren sa at "de som er etter mannen i sort hettejakke i køen, får ikke signering, da vi må stoppe etter 2 timer på overtid..." Og når Liam da stod rett bak denne herremannen med sort hettejakke, fikk jeg klump i halsen..  Men da vi kom frem til Noobwork, så han opp, og sa: "NEI, VI MÅ TA DENNA GJENGEN OGSÅ!

Gjett om det var en som ble glad! Med smil fra øre til øre og stjerner i øya, fikk han pepet frem et TUSEN TAKK, før han fikk tatt bilde sammen med sin store helt!! Og det var jo ekstra stas at han viste seg å være utrolig ydmyk og hyggelig, denne Noobwork. Pluss i boka fra mor...





Og da gikk resten av ettermiddagen som en lek. Liam var i syvende himmel. Matheo også, for han hadde fått velge julegaven sin... Så når vi etter 3,5 time skulle hjemover, fløy vi ut døra på rosa skyer og med indre ro hele gjengen!

 

 

Når vi kom hjem, lekte de til og med, med hverandre. De satt som to engler på gulvet og bygde lego, før de gikk ut for å leke i snøen.

Og her sitter jeg. Med lasagne i ovnen, litt rødt i glasset, lys og my favorite artist, SIA, i bakgrunnen. For en herlig dag det viste seg å bli! Med det utgangspunktet vi hadde, trodde jeg det nå skulle bli lørdagen fra hælvete. Men så feil kan man heldigvis ta.

 

Så ja, Liam, kanskje det hjelper å gå inn i seg selv når man er sint, å finne sin indre ro.....

 

Takk Kids Expo for en herlig dag!!!

¨Lisa






 

 

 

 

Gluteus maximus, medimus og minimus....

Hei, jeg heter Lisa, er 38 år, og periode blogger.... Noen ganger tar det helt av, og jeg kan legge ut opptil 4 innlegg i uka, mens andre ganger, som nå, er jeg på blogger rehab, og holder meg til ca 1 innlegg pr uke.

Jepp, sånn er det. Det kommer rett og slett av at jeg i perioder går i hi! Noen ganger er jeg så møkka lei alt som har med sosial omgang å gjøre, deriblant sosiale medier. Jeg stikker faktisk hodet i sanden, og orker ikke engasjere meg i så mye annet enn det som foregår innenfor våre 4 vegger. Det er selvfølgelig tid som ikke alltid strekker til, og jeg har nok med å prøve å ta meg av de, og det, som er hjemme..Også er det rett og slett det at jeg i perioder er helt utkjørt! Vondt i hodet, sliten i kroppen, og sky for FOR mye som skjer. Nå har jeg jo i tillegg hatt problemer med visse under beltestedet områder, som dere kan lese om her! Og det har slått meg litt tilbake en ukes tid. Og jeg HATER det! Jeg HATER å føle at jeg ikke er meg selv! Hater å ikke ha energi til det jeg vil og vanligvis klarer!

Så... jeg har begynt å kalle meg selv en sånn "periode-a sosialer"... Akkurat nå har det jo vært en sånn periode. Kroppen har ikke spilt på lag, og musa mi har hatt det vondt og vært på besøk hos et knippe leger i nærområdet her.. Uten hell og lykke om bedring. Kanskje den bare begynner å bli gammel....

Uansett, helgen var over på null komma niks, da jeg nå har åpnet startskuddet med PT kurset, som varte stort sett hele helgen fra morgen til kveld. Så jeg skulle ta en kjapp en på sofan i går, for å samle meg litt før huslige sysler. Da brytes stillheten med et skrik. Gutta ser på no serie greier. Og ofte når de gjør det, skal de liksom late som de er den ene og den andre av figurene. Nå hadde de selvfølgelig bestemt seg begge to for "å være" den samme! Og hello, DET går jo ikke! Det ble full krig, og Matheo begynte å gråte. For han hadde nemlig sagt at han skulle være HAN først, så hadde ikke Liam hørt det, og da hadde Liam sagt det også, og nå var jo plutselig begge to SAMME TEGNESERIEFIGUR!! Altså, REALITY CHECK: INGEN av dere er tegneseriefigurer, ingen ER EGENTLIG en skylander figur, så hva søren er problemet!!!?? Jeg skjønner det bare ikke. Kan ikke begge være samme?? De sitter jo bare der og ser på tv, hva er problemet med at begge to er samme figur INNI HODET SITT?! Utrolig hva den fantasien får til..

I helgen (og nå er det snart helg igjen!) var jeg som sagt på PT kurs. Jeg skal ikke jobbe som PT, det er ikke planen i alle fall. Men jeg skal opparbeide meg litt mer pondus iht det markedet jeg skal inn i nå etter jul. Må si at AFPT overrasket meg! Det virket super profesjonelt, og foredragsleseren vi hadde denne helgen var helt RÅ! Jeg tror ikke det er mange som får Anatomi til å bli sååå interessant og engasjerende som han! Jeg pleier som regel å ligge som et slips nedover stolen, uansett hva slags undervisning det er snakk om, og dette er OMFATTENDE og tungt stoff, men det gjorde jeg ikke nå. Han var Rå på å sette bilder på ting, og å fortelle på en måte som gjorde det hele spennende og interessant, og han hadde sykt mye kule historier å komme med. Om jeg fikk med meg så mye mer vet jeg ikke...Joda, noe har jeg vel selvsagt fått med meg, men det skal litt til å lære alle disse forskjellige ordene, og betydningen av dem.. Alle muskler, hormoner, celler..... Mitokondrier, hypokonderier, hypofyse, pannelapp, eller skallelapp, hippopottimus, deliatimus..... Og om ikke det er nok, skal de jammen meg dele opp dette også, å lære hva som foregår inni der..... EN muskel deles opp i fiber, og en og samme kan deles opp i 3, med en stor, en mellom og en liten; Eks Gluteus Maximus, medimus og minimus.... Hver minste lille celle og organisme skal studeres, og hvordan hver fiber inni muskelen jobber, skal granskes.... Jiiiises.. Kan vi ikke bare nøye oss med at armen bøyer seg, og det er fordi at vi har ledd og muskler, ferdig med det?! Det skal ikke stå på lesestoff vaffal, og det er IKKE kult å stryke, så her må det pugges!! Jeg får angst, for de andre i "klassen" stiller spørsmål om ting jeg ikke aner hva er engang, og synes til å skjønne så mye mer enn meg! Akkurat som på skolen. Mens jeg var mest opptatt av å være klassens klovn, satt de andre og faktisk lærte noe! Men altså, dette var første helgen, jeg får ikke skue katten ved hårene, eller hva søren det heter.... Men det må jeg si; Drammen innfridde.. Det var en magisk helg, med flott vær, masse moro undervisning, og herlige omgivelser å lære i!



Skolen lå helt ned til vannet, og i dette flotte været, og med disse vindusflatene skapte det en magisk atmosfære! Herregud, jeg kunne stått her i evigheter!!



Jeg er alltid beredt..... eller egentlig ikke, men nå var det jo Søndag.. Ingen kantine, halvsyk, og en lang dag med tungt stoff foran meg. Da måtte jeg jo ha noe klart. En bøtte med kaffe er bænkers. Muslibolle med brunost. Ingenting over, ikke ved siden av........ Jeg hadde faktisk med meg et par sjokolade i sekken også, men særiøst så turte jeg ikke ta de opp! Rundt meg satt det bare spreke unge mennesker, med boksen full av brokkoli og proteiner.. Jeg snek til meg et par biter i pausen, hvor jeg stakk hodet ned i veska, og stille som en mus trakk papiret av og bet over en digg diggere diggest bit av peanøttkubben.....




Gangen utenfor klasserommet vårt.  FOR en helg! På eventyr, helt alene uten familien. I læremodus for første gang etter skolen. Digg og uvant, men utrolig artig og spennende! Gleder meg til neste gang allerede. Da er jeg klar igjen. Maximus, lattisitus og pottimus, her kommer jeg!!

 

Lisa

 

PS. Til helgen skal jeg ha med familien på Kids Expo. Lekeplassen for store og små på Norges Varemesse. På vegne av Kids Expo presenterer jeg muligheter for DEG! Er du av den, som meg, som synes det å arve er en god ting, har du muligheten her til å både kvitte deg med din del, og få tilbake noe annet.

Messa tilbyr stander med brukte klær. Om du vil selge, eller kjøpe, opp til deg!

Vi ses på Messa!



 


 

 

 

Jeg viste beveren til Dr Shepherd i dag .....I hullete sokker!!!!

I dag våknet jeg ca 05.30 med sinnsyke magesmerter! Jeg får jo angst når sånt inntreffer, for jeg vet jo ikke hva som foregår!

For et halvt år siden fikk jeg vite at jeg hadde en cyste på eggstokken, som var litt stor, og som KUNNE sprekke dersom den ble FOR stor. Det var det jeg trodde nå. Selv om de som har hatt det, sier at det kjennes ut som kniver, følte jeg uansett at det hadde noe med min kvinnelige del å gjøre.

Jeg ringte gynekologen min, og fikk beskjed om å reise på legevakten. Jeg merket at det å grave den slappe ristende kroppen min ut fra dyna, og sitte på legevakta, frista virkelig ikke. Har jeg fortalt at jeg har verdens beste mann? Jeg har sikkert nevnt det en gang, sånn innimellom klaging om rydding og jobbing... Uansett, han er det! Han stakk opp til fastlegen min, og fikk time til meg, kjørte meg dit, og kjørte meg senere til sykehuset hvor legen henviste meg til.

For det første. Jeg er dårlig. Jeg er sår, jeg griner av alt. Jeg grein fordi Kenneth måtte avbryte en, for EN GANGS SKYLD, plan han hadde lagt... Jeg grein når jeg kom inn til legen. For det viste seg at han også var gynekolog, og det visste jeg ikke.... (jeg har nemlig gått til kvinnelig, da jeg føler meg ekstremt dårlig i en sånn NAKEN situasjon med fremmede menn!) Altså, jeg satt ikke å hylgrein der inne.. men jeg lot han få kjenne på det at det måtte være noe galt med den hormonelle balansen min. Noe jeg i og for seg fant ut når vi kom inn på sykehuset også, og møtte sykehusklovnene. Noe jeg ikke visste, er jo at de går rundt på sykehuset HELE tiden, uansett om det er barn der eller ikke, og spiller et skuespill. Og når jeg møtte dem....begynte jeg å grine... Jepp.... Var kanskje ikke akkurat den følelsen de hadde ventet seg. Men særiøst. Det å komme i ubalanse inn på et sykehus, se syke barn, og det å se hva disse klovnene gjør! Det er jo umenneskelig å IKKE bli rørt av det.

Jeg visste jeg skulle inn for en gynekologisk undersøkelse. Men jeg hadde aldri kunnet forberede meg på det jeg skulle møte der. Vanligvis er jeg veeeeldig nøye på hvordan ting er og SER UT når jeg skal undersøkes. Og det er jo stort sett alltid planlagt uker i forveien, slik at man rekker både vask og stell, glitter og glamour. Men akkurat nå, som dere kanskje har fått med dere, har jeg anlagt en del vinterpels.. Rett og slett av reeeen latskap... Jeg skal love dere, at nå fikk jeg angst! Jeg måtte gå over litt med høvelen, selv om jeg nesten ikke kunne stå oppreist! Det er veldig lite jeg bryr meg om egentlig, sånn iht å brette meg ut. Men når jeg, sånn bokstavelig talt, skal brette meg ut, er jeg liten som en mus..(altså, nå hørtes jo alt helt feil ut...) og jeg har bare lyst til å forsvinne fra jordens overflate!

Den følelsen ble ikke bedre når jeg kom inn på Ahus og møtte legen som skulle undersøke meg. Andersen?, hørte jeg. Jeg så opp. NEI, det kunne ikke... faen! Det viste seg å være selveste Dr "Shepherd"... Altså, dere vet. Den der høye mørke, og mye yngre mannlige legen....(ALIAS........) Jeg merket at jeg bare ville snu. Brått angret jeg på at jeg ikke hadde tatt den brasilianske. Men det var faen ikke nok med det! Da jeg kom inn på undersøkelses rommet, fikk jeg hilse på    dr x,. Nok en ung gutt. En LÆRLING faktisk!! Der stod jeg, syk og svak og dårlig...foran.. ,og skulle brette ut beveren til to høye mørke unge Dr "Ramoner"... Var det kødd liksom!?

Vet ikke om jeg skulle le eller grine, da det plutselig også dukket opp en sykesøster. Jo, litt bedre.. Men det forsvant fort igjen, da denne dr Shepherd ga meg en dyp papptallerken som jeg skulle tisse i, for urinprøve...  Jeg følte meg som en våt katt. Du vet, når katter blir dyppet i vann. Har du sett det trynet da? De tror de har mistet all pels og verdighet, og har bare lyst til å stikke av med halen mellom beina. Jepp, jeg og!

Først var det en haug av spørsmål. Og jeg vet ikke, men jeg blir aldri stor nok, til å takle de der underlivs spørsmålene... I alle fall ikke til Dr. høy og mørk og mye yngre enn meg, med glimt i øyet 1 og 2... Så var det benken. Den kalde ekle, nakne benken.. Benken der jeg plutselig mister munn og mæle og blir 10 år igjen... Jeg vet ikke hvor jeg skal se, hvor jeg skal gjøre av hendene, hvor bredt jeg skal sprike.... Også, FAEN, jeg hadde tatt på de hullete sokkene!! De knallblå slitne sokkene, som jeg egentlig bare bruker til dassing hjemme. Sånn egentlig skulle de gått i søpla, men de har vært sååå gode... Flott!


 

Så lå jeg der da. Mens dr Shepherd tok kontrollen, la dr Ramone seg over og fulgte godt med på hva som skulle skje. "så tar du geleen på denne".. Altså vi var på DET nivået! Der lå jeg i min mest sårbare situasjon, med musa på visning! Det var grusomt! Og for å toppe det hele, dro vi likegodt inn dr Tyskland også, for han var en jævel med den lange staven. Altså den der som du omtrent tror skal komme ut igjen på toppen av hue fordi den er så lang... ultralyd staven... Altså, dr Tyskland, litt eldre garde, men dog, enda et hode inn i mitt aller helligste. Så da hadde vi Dr 1, 2 og 3, oppi DER, sykesøster med notatblokka, og jeg. Jeg som fremdeles desperat prøvde å finne en stilling som skulle se sånn halvveis komfi ut.. mens jeg bare ble mindre og mindre. Havnet på den samme gamle fake som stillingen; med armene i kryss bak hodet, den der lay back stillingen som bare skriker "Sjekk'a, jeg er bare sååååå avslappet"....

Summa summarium: ikke sprukket cyste, og ikke noe alvorlig. Men antibiotika kur, for en mulig begynnende nyrebekkenbetennelse og en totalt ødelagt stolthet. Så begynte jeg å grine litt for det også, for nå følte jeg meg plutselig skikkelig pinglete! Men jeg kødder ikke! DET ER VONDT ASSA!!

Det er i alle fall helt utrolig hvor liten og teit man kan føle seg! Jeg som er så stor i kjeften, (nesten) ikke eier hemninger, og stort sett driter i hvordan jeg ter meg... Dette er det verste jeg gjør! Altså, ikke misforstå. Dr Shepherd kommer heeelt sikkert til å bli en meget populær gynekolog.........

Så her sitter jeg da. I  sofa'n med pleddet godt surret rundt meg, og synes synd på meg selv..... Tenker på om Dr Shepherd tenker på den halv barberte, overnervøse skrullete dama, med de knallblå hullete sokkene.........

Forfengeligheten lenge leve!

Hilsen en naken, lunken og såret våt katt......

25.10.2016

I dag våknet jeg ca 05.30 med sinnsyke magesmerter! Jeg får jo angst når sånt inntreffer, for jeg vet jo ikke hva som foregår!

For et halvt år siden fikk jeg vite at jeg hadde en cyste på eggstokken, som var litt stor, og som KUNNE sprekke dersom den ble FOR stor eller bristet. Det var det jeg trodde nå. Selv om de som har hatt det, sier at det kjennes ut som kniver, følte jeg uansett at det hadde noe med min kvinnelige del å gjøre.

Jeg ringte gynekologen min, og fikk beskjed om å reise på legevakten. Jeg merket at det å grave den slappe ristende kroppen min ut av dyna, og sitte på legevakta, frista virkelig ikke. Har jeg fortalt at jeg har verdens beste mann? Jeg har sikkert nevnt det en gang, sånn innimellom klaging om rydding og jobbing... Uansett, han er det! Han stakk opp til fastlegen min, og fikk time til meg, kjørte meg dit, og kjørte meg senere til sykehuset hvor legen henviste meg til.

For det første. Jeg er dårlig. Jeg er sår, jeg griner av alt. Jeg grein fordi Kenneth måtte avbryte en, for EN GANGS SKYLD, plan han hadde lagt... Jeg grein når jeg kom inn til legen. For det viste seg at han også var gynekolog, og det visste jeg ikke.... (jeg har nemlig gått til kvinnelig, da jeg føler meg ekstremt dårlig i en sånn NAKEN situasjon med fremmede menn!) Altså, jeg satt ikke å hylgrein der inne.. men jeg lot han få kjenne på det at det måtte være noe galt med den hormonelle balansen min. Noe jeg i og for seg fant ut når vi kom inn på sykehuset også, og møtte sykehusklovnene. Noe jeg ikke visste, er jo at de går rundt på sykehuset HELE tiden, uansett om det er barn der eller ikke, og spiller et skuespill. Og når jeg møtte dem....begynte jeg å grine... Jepp.... Var kanskje ikke akkurat den følelsen de hadde ventet seg. Men særiøst. Det å komme i ubalanse inn på et sykehus, se syke barn, og det å se hva disse klovnene gjør! Det er jo umenneskelig å IKKE bli rørt av det.

Jeg visste jeg skulle inn for en gynekologisk undersøkelse. Men jeg hadde aldri kunnet forberede meg på det jeg skulle møte der. Vanligvis er jeg veeeeldig nøye på hvordan ting er og SER UT, når jeg skal undersøkes, og det er jo stort sett alltid planlagt uker i forveien, slik at man rekker både vask og stell, glitter og glamour. Men akkurat nå, som dere kanskje har fått med dere, har jeg anlagt en del vinterpels.. Rett og slett av latskap... Jeg skal love dere, at nå fikk jeg angst! Jeg måtte gå over litt, selv om jeg nesten ikke kunne stå oppreist! Det er veldig lite jeg bryr meg om egentlig, altså sånn iht å brette meg ut. Men når jeg, sånn bokstavelig talt, skal brette meg ut, er jeg liten som en mus..(altså, nå hørtes jo alt helt feil ut...) og jeg har bare lyst til å forsvinne fra jordens overflate!

Den følelsen ble ikke bedre når jeg kom inn på Ahus og møtte legen som skulle undersøke meg. Andersen?, hørte jeg. Jeg så opp. NEI, det kunne ikke... faen! Det viste seg å være selveste Dr "Shepherd"... Altså, dere vet. Den der høye mørke, og mye yngre mannlige legen.... Jeg merket at jeg bare ville snu. Brått angret jeg på at jeg ikke hadde tatt den brasilianske. Men det var faen ikke nok med det! Da jeg kom inn på undersøkelses rommet, fikk jeg hilse på    dr x,. Nok en ung gutt. En LÆRLING faktisk!! Der stod jeg, syk og svak og dårlig...foran.. ,og skulle brette ut beveren til to høye mørke unge Dr "Ramoner"... Var det kødd liksom!?

Vet ikke om jeg skulle le eller grine, da det plutselig også dukket oppe en sykesøster. Jo, litt bedre.. Men det forsvant fort igjen, da denne dr Shepherd ga meg en dyp papptallerken som jeg skulle tisse i, for urinprøve...  Jeg følte meg som en våt katt. Du vet, når katter blir dyppet i vann. Har du sett det trynet da? De tror de har mistet all pels og verdighet, og har bare lyst til å stikke av med halen mellom beina. Jepp, jeg og!

Først var det en haug av spørsmål. Og jeg vet ikke, men jeg blir aldri stor nok, til å takle de der underlivs spørsmålene... I alle fall ikke til dr ramone 1 og 2.

Vi er faen meg tøffere enn toget!!

Vet ikke om dere har tenkt over det, eller om det bare er i min verden, at folk blir "smittet" av kreft, ALS, og andre tragedier. For det er akkurat sånn det føles, at de smittes. For det sprer seg, som ild i tørt gress, og slukker liv like fort som flammene..



 



 

Jeg stod på utsiden og så folk miste sine nærmeste, og jeg skjønte aldri hvordan man kunne komme seg videre etter det. Men som dere vet, skjedde jo nettopp dette, med meg og mine, da min Pappa døde. Min Pappa døde fra et sekund til et annet, i sitt eget hjem. Uten sykdom, uten forvarsel. Fra dagen før å holde rundt han, til dagen etter, aldri se han mer.

I løpet av kort tid nå, har fedrene til to av mine venninner fått (uhelbredelig) kreft. Å følge dem på veien og se hva de gjennomgår er grusomt. Likevel kan jeg ikke forestille meg hvor tøft det må være. Å høre dem prate om deres forberedelser på at de skal dø, er helt absurd. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan det skulle vært, å sitte sammen med familien for å planlegge veien videre etter min bortgang. Å vite at man skal dø, eller miste noen. Hvordan takler man det? Å sitte rundt kjøkkenbordet og ordre opp, å legge til rette slik at ingenting skal være usagt eller ugjort. Vi vet alle at vi skal dø en gang, men ikke når og hvordan. Men det å vite, hva gjør det med oss? Vite at du har måneder fremfor deg hvor du skal kjempe en kamp, du kanskje ikke overlever. Hva ville du gjort, hva ville du sagt?

Vi mennesker sier alltid i en lystig tone, at vi er tøffere enn toget... Men vet dere hva, det ER vi faen meg! Tenk på alt vi takler og kommer oss igjennom! Vi reiser oss gang på gang, og for hver gang blir vi litt tøffere.

Når pappa ble borte, satt vi igjen med så masse ubesvarte spørsmål. Så masse vi hadde hatt lyst til å si, og så mye mer vi hadde hatt lyst til å oppleve med han. Giftermål, barnebarn, festligheter, reiser, høytider.. Man blir bitter når noen bare blir revet bort fra deg på den måten. Man gjennomgår et sjokk og sinne som er vanskelig å slippe. Men når jeg nå ser det motsatte alternativet. Å miste dem, men miste dem langsomt i et smerte hælvete og vite at man ikke får gjort en dritt for å hjelpe dem.... Da ser jeg at pappa, tross alt, var "heldig"... Uansett, det var 20 år for tidlig, og det er så skremmende og provoserende at det finnes en kraft der ute vi ikke har noen som helst kontroll over. En kraft som sitter som et stort monster over oss, og velger ut sine ofre..

For noen dager siden tapte pappaen til den ene av disse to, kampen. Etter en kort, men likevel lang og tøff kamp. Nå står jeg igjen på utsiden, og skjønner ikke hvordan man finner styrken til å gå gjennom sånt. Se sin nære kjempe, svinne hen.. Men styrke finner de! Og det er utrolig å se at likevel oppi dette, kan de smile, i alle fall på utsiden.

Kenneth og jeg så en film her om dagen. En film om en som ble etterforsket for flere drap. Det viste seg at denne personen var synsk, og kunne se at ofrene han valgte ut, hadde uhelbredelige sykdommer, og at det de hadde i vente var timer, uker og år i smerter. Han kalte det barmhjertighetsdrap.. Det å finne ondskapen i det han gjorde ble faktisk etter hvert ganske vanskelig. Selv om ingen har rett til å ta liv, eller velge det for noen, ble dilemmaet et faktum. Ingen ønsker å ende livet sitt sånn, eller se et annet liv visne på den måten. Likevel ser vi at folk holder fast, og kjemper til det siste åndedrag... Ja, vi er faen meg tøffere enn toget.

Når slike ting opptrer, ser vi hvor små vi mennesker er. Vi gjennomgår store livstragedier både privat, nasjonalt og internasjonalt. Og i midten står vi og krangler om små ting. Familier, venner, kolleger og naboer går til krig med hverandre for piss, mens andre kjemper for livet! Og det er nettopp nå vi ser det. I øyeblikk i midten av tragedier, tar vi oss i det. Synd, at det alltid er store tragedier som må til, for at vi skal kunne se hvor små problemer vi faktisk har.

En er borte, og den andre kjemper. En venninne i sorg, den andre i forberedelse... Det er sykt, det er absurd, det er urettferdig og det er umenneskelig! Mine problemer er plutselig så små, så patetiske..

 

 

Lisa
 

 

Trener du for å bli DIGG eller SUNN??

Vi er et forfengelig folk, det kan vi ikke komme fra. Eller, jeg må vel kanskje bare prate for meg selv.. JEG er forfengelig. Har alltid vært, kommer nok alltid til å være. Men tøylene slakkes litt, og man innser jo etter hvert at det finnes ting som er viktigere enn forfengeligheten.

Når jeg traff Kenneth, gutten jeg mente var mer jente enn gutt iht det å tenke på sitt eget utseende, var jeg veldig opptatt av alt skulle være på stell. Det var shaving av fjåse  og legg hver eneste dag, og gjerne litt ekstra før vi møttes, og opp om natta eller tidlig morgen før han våknet, for å få på mascara og pusse tenner. Jeg gikk ikke en meter uten øya mine, altså mascara. I dag har jeg nok kommet litt lenger, og kan da i alle fall gå til postkassa uten.. Så NOE sitter langt inne, mens andre ting har absolutt blitt mye lettere. Jeg tar meg selv veldig lite høytidelig, og det hjelper nok mye.

Uansett. Trening var på den tiden det viktigste i livet mitt. Da hadde jeg jo kun meg selv, og kunne legge opp hele min hverdag etter MITT ønske og behov. Det var enkelt å prioritere fordi jeg elsket det, men også fordi jeg ville se digg ut!..... Jeg sparte til six-pack, og det var rimelig mye enklere å kunne skimte med en den gang, enn det er i dag.. Jeg spiste som en hest, men jeg hadde en syk forbrenning som hjalp til å holde kroppen i sjakk. Tiden etter fylte 30, trodde jeg fortsatt at jeg kunne spise det jeg ville. Og det kunne jeg jo selvsagt, og jeg gjorde jo det også, men da forsvant selvsagt det jeg hadde spart til......

Nå er jeg 38, og fokuset på trening er jo her fortsatt. Og jeg skal ikke lyve, det er fortsatt fokus på å holde seg godt! Men greia er at det deler plass med å holde en god form. Det å FØLE seg bra, er ikke alltid ensbetydende med å SE bra ut! Men dessverre er det nok slik, at trening er så utseende fokusert, at man fort glemmer VIKTIGHETEN med å trene. Hvorfor betyr det ytre mer enn det indre når det kommer til det å finne inspirasjonskilder til trening? Og hvorfor lar vi oss påvirke av det?

Jeg er jo selv gruppetreningsinstruktør, og har nok selv sagt mange ganger på mine timer; Kom igjen, gjør litt ekstra nå, for rompa... eller låra....etc. Jeg hører ofte at instruktører bruker det for inspirasjon. Men i dag hørte jeg noe annet. Og jeg må si, og jeg vet ikke om det er alderen eller hva, men jeg ble faktisk kjempe inspirert. Jeg hørte: "Dere, det er 4 minutter av tiden deres denne fredagen. 4 minutter som du skal gi alt! 4 minutter som lungene og hjertet ditt vil juble for!" Og hva er vel en bedre inspirasjon enn det?  Jeg husker Pappa en gang, for mange år siden kom hjem fra legen, og hadde fått beskjed om å gå ned x antall kilo for å bedre helsen sin. Han fikk beskjed om at hjerte og indre organer ville ha godt av å få av seg noen kilo, og et bedre kosthold. Men Pappa ble ikke inspirert til å trene, for han hadde ikke noe mål (?)....... Er ikke din egen helse noe mål med treningen, så vet jeg ikke hva! Jeg tror dessverre det er slik, at de fleste av oss, fokuserer på trening nettopp fordi man ønsker å SE bedre ut., og ikke fordi man tenker på hjertet, eller KROPPEN's generelle helse.

Jeg er så heldig nå, som skal begynne å jobbe med ting som gjør at det blir enkelt for meg å trene i arbeidstiden. Om ikke trene på et treningssenter, så i alle fall være mye mer aktiv enn jeg er nå. Jeg skulle ønske alle arbeidsgivere kunne se viktigheten i trening, og det å holde seg I FORM! Vi blir, etter vi får barn og alt som hører med, tatt av tidsklemma, og de fleste prioriterer ikke trening pga tid. Man føler ikke at man har tid til å prioritere på seg selv. Men hva om man tenker at man investerer i helse? Blir det annerledes da? Hva hvis vi alle kunne fått en time aktivitet inkludert i arbeidstiden!!! Det burde ha vært en folkerett, spør du meg! Tenk hvilken gevinst for din arbeidsplass! Man VET at trening øker selvfølelse. Man VET at trening øker prestasjonsevne, og man VET at trening øker energi og motivasjon i hverdagen.

Dersom alle hadde fått en time trening inkludert i arbeidstiden, er jeg sikker på at flere ville trent. Og trener du, får du mer energi, mer energi gir mer og bedre samvær med barna, mer samvær med barna gir livsglede, mer livsglede gir mer selvtillit, mer selvtillit gir mer sex, mer sex gir bedre parforhold, bedre parforhold styrker familien, en glad familie, gir mer glede og motivasjon, mer glede og motivasjon øker energi og prestasjoner i arbeidslivet. Check check - all included!! Vinn vinn sier jeg! Det må jo være et mål for alle arbeidsgivere å ha sunne og friske ansatte?!


 

Uansett! Vi må prøve å finne frem til et annet fokus. Fokus nr 1 burde være å få en sunn og hel kropp, som fungerer på alle plan. Så får den sprett rompa og den six packen komme etter som bonus. Det er desto lettere å fokusere på trening også, for det å se endringer, tar ofte laaaang tid. Og flere gir opp lenge før det, fordi det "ikke funker" Tenk heller på hjertet ditt, lungene dine, lever, nyrer, etc, DET FUNKER FOR DEM! Jeg er så lei av å høre om folk som ikke trenger å trene, eller kommenterer andre som faktisk gjør det, fordi de ser bra ut, og ikke egentlig behøver å trene.... Altså, hva er det?! Er det sånn at trening er forbeholdt store mennesker, og de som har nådd sin idealvekt, de behøver ikke lenger?! Og de som faktisk ser jævlig bra ut, de dømmes fordi de er hysterisk opptatt av trening og kropp?! Nope, ikke bra! Det er snakk om treningsGLEDE, dere! Finn den, finn motivasjon, og tenk HELSE!!

God treningslyst og GOOOOD DIGG HELG!!!!


Fredager, hva skulle vi gjort uten? LOVE IT!!!!
 

PS. Takk for god spinning time og inspirerende ord i dag, du vet hvem ...

Kviser og vinterpels!

Er det ikke digg! Når man våkner opp om morgenen og bare føler at hele trynet henger. Man er sur fra man åpner øynene, og man bare kjenner at hele kroppen er enig!.. Der er jeg nå.


 

Jeg har noen dager innimellom, hvor jeg er så sur at jeg fysisk må dra leppene oppover med fingrene for å få til et smil. Det er dager, hvor det beste for alt og alle, hadde vært om jeg hadde vært struts. Da kunne jeg stukket hodet i sanden, og ikke kommet frem før kroppen hadde sagt at det var greit å titte opp igjen. Jeg blir irritert for alt, og ALLE irriterer meg! De stakkars folka mine hjemme... Kenneth føler nok mest på det stakkars, for jeg legger nok ikke skjul på hvor irriterende jeg synes han er i disse "periodene"..  Men er det sånn, at det er jeg som er sur, eller er disse menneskene rundt meg bare utrolig irriterende?? Jeg KAN jo velge å se sånn på det også.. Men nei, det er nok meg. For jeg merker det! Det er nesten vondt innvendig, som en klump av dritt som sitter fast. Og alle følelser blir hundre ganger forsterket. Jeg kan se et bilde, som gjør sterkt inntrykk på meg. Lese en artikkel, se et gråtende barn... Så kommer tårene. Og små ting som irriterer meg generelt, blir plutselig uutholdelig! Jeg er like lett antennelig som en fyrstikk, men bruker dessverre mye lenger tid på å slukke. I går dreit jeg i alt! Ikke gadd jeg å trene, ikke tok jeg husarbeid, og ikke gjorde jeg noen ting ekstra for gutta. De roper mammmmaaaaa tusen ganger i døgnet, og jeg hopper for hver minste lille ting. I går var det "nå får dere klare dere selv" dagen..  Ahhhhh, DIGG!......                                                                             Det verste er jo at de klarer seg selv også, bare de blir tuppa litt i gang, så hva faen er det JEG stresser for!!

En ting er det psykiske på sånne dager, men det er som om det fysiske også følger etter. Jeg ser ut som en dritt som er midt i puberteten. Kviser og alt annet som kan komme innenfra og ut, kommer ut. Håret er grått og dødt, og går ikke an å fikse på uansett hva jeg prøver. Og nå begynner vinterpelsen å gro ut igjen også! Det er rett og slett sååååå nedprioritert! Ikke bruker jeg skjørt eller shorts, og ikke er det aaalt for mye oppmerksomhet fra han derre bak pc'n i sofan heller (kanskje derfor?), så jeg gidder rett og slett ikke! Og nå tenker dere sikkert; Herregud, kan jo ta litt over et par ganger i uka da!? Jada, DET gjør jeg. Er bare det, at denna kroppen her produserer mer enn bare kropps DUN. Vi prater mer strisekk, hestehår, hamp...(?) og det hjelper ikke å ta det 2 ganger i uka. Hvis vi hadde sagt 2 ganger om DAGEN så?. Det er jo sånn, at om jeg tar en omgang i dusjen på morgenen, kan jeg likegodt ta en runde på kvelden også. Det er som ugress, og lar seg ikke stoppe av NOE! Så nå, NÅ er det dvale, og jeg GIDDER ikke. Jeg har alltid vært skikkelig sjalu på de som bare har "fjon" hår! De er glattbarberte til alle døgnets tider, og ser like smooth ut hele tia! Jeg kan barbere meg til blods, og en time etterpå kan jeg  raspe gulrøtter der igjen.... Nei, vi venter til FREDDA'N!!!

Jeg føler meg rett og slett som en grå høstdag. Grå, trist, kald, og sur for folk og fe. Den eneste forskjellen er fargene... For høsten er fargerik, jeg er mer grå.. Og du kan banne på at er det noe som går galt, så er det på slike dager.


 

MEN, det får holde med et par dager. Er så kjipt å være så sur atte. Jeg kjenner jo at det ikke er bra for linjene i ansiktet..... Så i dag skal jeg ta en skikkelig treningsøkt, og komme hjem glad og fornøyd!

Bare jeg slipper å åpne døra hjemme og se to sekker, 40 par sko og jakker liggende rett innenfor dørkarmen på gulvet,

for da KLIKKER JEG!!...................................

 

Ha en skikkelig gla dag dere!

Lisa

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Mai 2017 » Mars 2017
Lisa

Lisa

39, Lørenskog

Hei Jeg blogger om hverdagspresset. Om det å være ung, eldre, gammel. Med eller uten barn, og det å føle presset fra alle kanter. Jeg er mamma til 2 gale gutter, og blogger om det å få plass til MEG, LISA, i tidsklemma. Min blogg er ÆRLIG, NAKEN og absolutt UTEN FILTER. Mitt mantra er: "Du velger selv din egen lykke", og legger i det, at det er KUN DU som vet hva som gjør deg glad! Drit i hva andre mener og tenker om deg, og konsentrer deg heller om hva DU vil, og liker å gjøre! Min motivasjon for denne bloggen, er å være en inspirasjon for å få letta litt på det enorme presset der ute, for at vi alle skal føle oss bra nok. En motvekt til rosabloggerne og generasjon prestasjon. Elsker å trene, og håper at dere kan finne tilbake til den EKTE trenings gleden, med meg! Med ekte trenings glede, mener jeg; Finn gleden! Ikke fokuser på hva den vil gjøre for ditt ytre, men heller hva den gjør med ditt indre. Bygger hytte og blogger om veien til hyttedrømmen med alt jeg elsker fra planlegging til ferdig produkt! Håper vi prates! Klem Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker